Slow food: Troende, men går ikke i kirka…

slow_food_logo_schwarz


Dette betyr begrepet Slow Food for meg

Aftenpostens A-magasin hadde fredag 9. oktober en artikkel om Slow Food Oslo. Det var en interessant artikkel og det er kjempebra hver gang slow food kommer i fokus. Nå skal man selvsagt ta alle forbehold om feilsitater og at ting kan bli tatt ut av sammenheng, men det virker som om det ofte er vanskelig å fremstille slow food tilhengere som noe annet enn fanatiske særinger med stor avstand til hvordan folk faktisk lever i hverdagen sin. Selv om de som ble intervjuet ikke kom så veldig galt fra det, vil jeg vel påstå at «dette går vi for» neppe var det første folk tenkte etter å ha lest artikkelen.

Jeg har vært tilhenger av slow food siden lenge  før det kom til Norge, ja til og med lenge før slow food ble et begrep – jeg er nemlig vokst opp med det. Selv med to yrkesaktive foreldre med lederansvar ble det alltid prioritert å lage god mat fra bunnen av hjemme hos oss. Vi dro ofte ut til lokale bønder og kjøpte grønnsaker, frukt, melk og egg direkte fra gården. Jeg kan fremdeles huske 10-liters spannet med melk som sto i kjøleskapet.

Raske løsninger med ferdigmat og halvfabrikata var aldri noe alternativ for mine foreldre og det har derfor aldri vært et alternativ for meg. Som stolte foreldre til en herlig datter på tre år, legger vi vår ære i at hun skal vokse opp med det samme forholdet til mat som vi begge har vært så heldige å vokse opp med selv.

Vi kan lese følgende om slow food bevegelsen historie i Aftenposten:

«Det hele startet i Italia for over 20 år siden da McDonald´s etablerte en restaurant rett ved Spansketrappen i Roma. Da var begeret fullt for italienerne, som alltid har satt pris på det lange, gode måltidet. Siden har organisasjonen etablert seg over hele verden, og i dag er Slow Food like opptatt av hvordan maten produseres som hvordan den tilberedes.»

For å gi et enda mer nøyaktig beskrivelse har jeg hentet dette fra bevegelsens hjemmeside:
«Slow Food is a non-profit, eco-gastronomic member-supported organization that was founded in 1989 to counteract fast food and fast life, the disappearance of local food traditions and people’s dwindling interest in the food they eat, where it comes from, how it tastes and how our food choices affect the rest of the world.

To do that, Slow Food brings together pleasure and responsibility, and makes them inseparable.

Today, we have over 100,000 members in 132 countries.»

Slik jeg tolker Slow Food ønsker man å spre disse holdningene til flest mulig slik at et stort antall mennesker kan leve i tråd med bevegelsens målsettinger. Dette kan fort bli en pedagogisk utfordring av enorme proporsjoner.

Når man bruker sine sårt tiltrengte og nøye avmålte spaltemillimeter på å snakke varmt om en syrlig ferskost som bare produseres på en eneste gård i hele Norge, så tror jeg ikke Slow Food Oslo bidrar til å senke lista for å leve etter slow foods idealer. Det er selvfølgelig viktig å fokuserer på produksjonen av maten og dyrenes levekår og hvordan naturen skal ivaretas for å få en mest mulig bærekraftig utvikling. Jeg tror dessverre at dette er å angripe problemstillingen i feil ende.

Etter min ikke alltid like ydmyke mening må man først og fremst stimulere til matglede og jobbe politisk for at heimkunnskap skal prioriteres i skolen, fremfor å snakke om fisk som fanges på 2000 meters dyp og sopp som bare kan høstes én uke i året. Selvfølgelig skal man få lov til å snakke om økologisk mat, men man må samtidig innse at i Norge i dag er det bare 3-4% av maten som selges som faktisk er økologisk. Hva skal de som ikke kjøper økologisk mat gjøre da? Stå i en hjørne med stykker av svidd Grandiosa og skamme seg?

Rent politisk hører denne bevegelsen til å den absolutte venstre-siden. De første artiklene om Slow Food var å lese i på slutten av 70-tallet i sosialistiske aviser og tidsskrifter i Italia. Dette er en side av Slow Food som sjeldent blir viet oppmerksomhet, men den anti-kapitalistiske grunntaken som ligger bak er vel så viktig å snakke om. Det er jo nemlig slik at det er de kapitalistiske kreftene og storindustrien som har mest og tjene på at vi som forbrukere ikke lager maten vår selv og at vi alle helst ikke bryr oss om hva vi spiser i det hele tatt. Man er nødt til å sette seg inn i hvordan den store matvareindustrien fungerer for å forstå hvorfor det er så viktig å formidle ekte matglede og de helsemessige virkningene av den maten vi spiser og hvordan den er behandlet på.

Mitt svært ubeskjedne mål med denne bloggen er å spre matglede og inspirasjon til å endre sin livsstil til ikke bare dere som leser dette jeg skriver her, men til hele Norge. Det kan jeg selvsagt ikke gjøre alene, men glede og inspirasjon har en fantastisk egenskap: Det smitter – og det smitter fort!!

Dette dreier som om noe mye mer grunnleggende karbohydrater og fett i maten vår – det dreier seg om at du og familien din må lære dere å lage mat på ordentlig. Hvis du ikke kan lage mat blir du et lett bytte for en ressurssterk industri som står og tar deg i mot med åpne armer. Kjapp mat i en kjapp verden er slagordet som gjør at mat som var utenkelig å kjøpe ferdiglagd for 30 år siden, nå går unna som hakka møkk. Ideen om at «det kan jo ikke være så farlig» er bransjens mantra og all kritikk blir feid til side.

For å holde meg til overskriften på denne artikkelen. Jeg er en troende, men jeg går ikke i kirka. Jeg tror på Slow Food grunnleggende idé og står inne for det meste av det bevegelsen står for. Men jeg går ikke i kirka – jeg møter ikke opp på samlinger hvor man snakker om mat som er vanskelig å få tak i og som er enda vanskeligere å tilberede. Slow Food er ikke å spise posesupper i hverdagene og å flotte seg med Kobe-biff i helgene. Slow Food er å tenkte over valgene dine og å spise ordentlig mat hver gang du spiser: Hele dagen. Hele uka. Hele året. Hele livet!

I den katolske kirken pleier man å si at det er ingen som er mer kristne enn konvertittene. Det samme kan nok sies om Slow Food-bevegelsen til en viss grad. Dette er flotte mennesker med det beste de beste intensjoner som brenner for saken sin. Da er det fort gjort å miste gangsynet litt og glemme at dette er et budskap som faktisk må treffe de store massene for at bevegelsen skal kunne nå sine mål i størst mulig grad. Veien til fortapelsen er som kjent brolagt med gode intensjoner….

4 Responses to Slow food: Troende, men går ikke i kirka…

  1. Frode Danielsen

    Veldig godt innlegg! Jeg tror jeg forstår poenget ditt litt som at man først må lære å krabbe, og så gå, før man kan løpe. Det hjelper jo ikke å messe om lokalprodusert mat på gårder rundt omkring eller økologisk mat generelt som er mer krevende å få tak i. Bare for å legge enda en hindring foran «de uinvidde».

    Lær folk først grunnkonsepter rundt matlaging og råvarer. Gi de gleden av å slenge sammen smakfulle retter laget fra bunnen av på en halvtime-time (din chili con carne var jo et godt eksempel her). Og jeg tror de fleste som har et snev av glede over god mat vil begynne å utforske mindre tilgjengelige råvarer og styrke sin bevissthet rundt lokal/økologisk mat.

  2. Pingback: Lasagne « Himmelfall

    • admin

      Så gøy! Håper (regner med) at det smakte godt .-)

      Olav

Legg inn en kommentar