Om stekepanner, tortur og gode hamburgere

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Før vi starter: Dette er et noe så sjeldent som et betalt innlegg her på bloggen. Jeg har blitt betalt for å teste Fiskars Hardface stekepanne i én uke som del av en kampanje der åtte bloggere over hele Norden skulle teste den samme stekepanna, nemlig Fiskars Hard Face Optiheat 28 cm. Den andre bloggeren i Norge var min venn og superflinke kollega Ina, som har bloggen matpaabordet.com. Som du fort vil se har jeg fått helt frie tøyler ift. hva jeg skriver om dette produktet og de har ikke fått se innlegget før jeg publiserte det.


Etter å ha drevet med matblogging i 10 år har jeg sett blogging gå fra noe helt obskurt som nærmest ingen i reklame, PR- og mediebransjen visste hvordan de skulle forholde seg til, til å blir deres fortrukne valg når man skal markedsføre et produkt eller tjeneste. Opp gjennom årene har jeg blitt tilbudt mye rart og har sagt nei til det aller, aller meste.

I september ble jeg kontaktet av Fiskars som spurte om jeg ville prøve deres nye Hardface stekepanne, noe jeg i utgangspunktet ikke var særlig interessert i. Men så kom det frem at de ønsket at jeg skulle utsette den for alle tenkelig utfordringer (les: tortur) jeg kom på og det kunne rett og slett min indre 14-åring ikke takk nei til.

I 2014 skrev jeg boka «Den velutstyrte mannen» sammen med Jørgen O Grann og det er jo en bok som handler om nettopp kjøkkenutstyr. Jeg er med andre ord ingen førstereisgutt når det gjelder å testing. Her hjemme har jeg et infrarødt termometer som går til +1300 grader og en kamadogrill som går lett opp til 1000 grader. Challenge accepted – den stekepanna skulle hjem til meg for å dø…

Etter å ha lest utenpå forpakningen virket det som et forholdsvis lett oppgave å ta knekken på denne stekepanna, som forøvrig koster godt under tusenlappen i de fleste nettbutikker. Det sto at den gjerne kunne brukes i ovn, men bakelitthåndtaket fikk kalde føtter hvis det ble utsatt for over 150 grader. Det sto videre at håndtaket ikke ble varmt under vanlig bruk og gir et godt grep. Jeg kan bekrefte at håndtaket ikke ble varmt og at det var et godt grep både når jeg hadde våte og tørre hender og til og med når jeg hadde olje på hendene.

Det med varme på håndtaket måtte jo selvsagt utfordres, så da satt jeg den like godt i ovnen på 230 grader (maks på min ovn) med grillelementet på og lot den stå i 4 timer. Til min overraskelse skjedde det ingen verdens ting med håndtaket bortsett fra at det ble varmt, selvsagt. Jeg regner ikke med at den liker slik behandling over tid, men den tålte det ihvertfall denne dagen.

Death by fire
Før jeg går videre med dette må jeg bare få si (spoileralert) at dette innlegget ikke ender opp med at jeg dro til Island for å dumpe stekepanna i rødglødende lava. I mangel av lava satt jeg panna oppi grillen og lot det stå til (riktignok med håndtaket utenfor grillen) . Etter å ha hatt panna oppi grillen på ca. 700 grader i en time begynte jeg å kjede meg og endte opp med å tenne fyr på hele panna med olje. En varm flamme fra trekull blir egentlig ikke varmene enn 700 grader, men det tar seg bra ut på bilder.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Heller ikke grillen min klarte å ta knekken på stekepanna og nå begynte jeg å gå tom for idéer. Nå skal det sies at jeg er en person som kjenner mange mennesker med mange forskjellige yrker og ferdigheter, så hvis jeg virkelig ville ha tatt livet av denne stekepanna kunne jeg alltids ringt en kamerat som disponerer en hydraulisk presse. Jeg følte imidlertid at det ville vært å dra den litt vel langt og fortsatte å holde meg innenfor kategorien»røft, men ikke for vilt».

For å avslutte testingen av selve holdbarheten og gå over til noe praktisk matlaging bestemte jeg meg for å teste Fiskars påstander vedrørende sin såkalte Optiheat-teknologi. Dette er en teknologi som på nærmest magisk vis ikke bare skal fordele varmen jevnt, men også sørge for at det ikke blir varmere enn en viss temperatur. Det med varmefordelingen skjønner jeg hvordan de får til, men det med å lage en panne som ikke går over en viss temperatur må man ha høyere karakter i både fysikk og kjemi enn det jeg har fra videregående for å forstå. Jeg skjønner at det har noe med materialvalg å gjøre, men utover det stopper det for meg.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Jeg lånte kjøkkenet til en kamerat som er kjøkkensjef på den lokale folkehøgskolen og brukte deres nokså gammeldagse, men allikevel effektive koketopp. Den er av støpejern og hvis du er så ung at du ikke kjenner noe annet en keramiske induksjonstopper så kan du jo spørre dine foreldre hva de brukte for å svi av alt popcornet på lørdagskvelden på 70- og 80-tallet med.

Jeg satte likegodt stekepanna fra meg på på koketoppen i en time på full guffe, men allikevel klarte jeg aldri å få overflaten på stekepanna til å komme seg over 300 grader. Det er rett og slett imponerende og da jeg prøvde tilsvarende eksperiment på noen av mine egne stekepanner hjemme som koster både 2 og 3 ganger mer, så fikk jeg dem fort opp i både 400 og 500 grader. Det er rett og slett imponerende.

Mitt aller siste forsøk på å ta livet av denne meget motstandsdyktige stekepanna, var å holde den under rennende kaldt vann etter å ha stått på koketoppen på full effekt i en time. Jeg visualiserte hvordan dette kom til å se ut for fotografen min og jeg så for meg en enorm damputvikling og hvis vi hadde flaks ville kanskje stålet slå seg av temperatursjokket. Det siste hadde jeg vel egentlig ikke så veldig mye tro på, men jeg så frem til noen dramatiske bilde med mye damp. Som du kan se av bildet under ble vi begge to skuffet.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Bildet er tatt umiddelbart etter at vi satt panna under vann og det var hverken voldsomt med damp eller friske freselyder i sikte. Dette har helt sikkert med varmefordeling og materialvalg å gjøre, men det er likefullt veldig imponerende og sier mye om hvilket arbeid Fiskars har lagt ned i denna stekepanna.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Konklusjon: Utholdenhet
Etter å ha utsatt Fiskars Hardface for voldsomme påkjenninger i en hel uke kan jeg trygt konkludere med at dette er en stekepanne som tåler enormt mye juling. Etter et uke med idiotadferd klarte jeg ikke å skade panna på noe som helst vis og den var like lett å steke pannekaker med på siste dagen som på første dagen av testingen. Jeg brukte forøvrige metallredskaper hele tiden. Nå skal det i ærlighetens navn sies at jeg bare testet denne panna i en uke, så jeg vet ikke hvordan den hadde sett ut etter flere år med slik behandling. Jeg følge meg likevel trygg på at vi ville ha fått etter eller annet signal på at dette ikke var en god stekepanne i løpet av denne uka, men det signalet uteble altså.

Å lage mat med Fiskars Hardface
Når man skal lage mat med en stekepanne med non-stick belegg, så er det følgende kriterier jeg ser etter:

  • Panna skal selvsagt slippe lett og man skal ikke behøve å bruke (noe særlig) fett under stekingen.
  • Den skal ha en jevn varmefordeling over hele overflaten.
  • Panna trenger ikke å være superlett for min del, men den skal heller ikke være så tung at den blir et ork å jobbe med i hverdagen.
Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

I løpet av uka Fiskars Hard Face var hjemme hos med var det kun denne stekepanna jeg brukte til å lage mat til familien og i tilfelle du lurte: Ja, det er jeg som lager all maten her hjemme. Dette er noe av maten jeg har lagd med panna i uka som gikk:

  • Jeg stekte speilegg opp til flere ganger uten bruk av fett i panna og det gikk som en drøm.
  • Jeg stekte pannekaker lørdag morgen, også det uten problemer.
  • Jeg stekte både biff, kylling, laks og hamburgere uten problemer. Både biffen og hamburgerne fikk en veldig god stekeskorpe.
  • Jeg stekte også Inas Frittata med denne panna. Den smakte nydelig og nærmest skvatt ut av panna.

Panna oppfylte alle mine forventninger og krav og det gikk veldig lett å lage mat med den hele uka og jeg brukte virkelig minimalt med stekefett.

Jeg ble også bedt om å dele en oppskrift med noe jeg lagde med panna og da benytter jeg anledning til å dele oppskriften på hamburgerne jeg lagde da jeg og min gode venn Johan så John Wick sammen hjemme hos meg forrige fredag.

Cheeseburger med bacon
Jeg lager burgere på mange forskjellige vis, men dette er en av mine favoritter. Jeg lot være å bruke grillen denne dagen, men for å likevel få litt røyksmak i burgeren kvernet jeg inn litt bacon sammen med resten av kjøttet. Min blanding av kjøtt ser slik ut:

500 g mørbrad
300 g entrecôte
50 g bacon
5 g salt

Jeg kvernet alltid kjøttet selv og for å gjøre det best mulig legge jeg kverna (uten motoren) i fryseren en halvtime før bruk for at friksjonen ikke skal skape nok varme til at fettet i kjøttet begynner å bli varmt slik at det glir saktere gjennom kverna. Kutt kjøttet i ca. 2 cm store biter og kjør det gjennom kverna. Jeg bruker 5 mm innsats når jeg skal lage burgere.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Deretter formet jeg burgerne og stekte dem på forholds vis høy varme et par minutter på hver side til jeg hadde en kjernetemperatur på 58 grader, mot slutten av stekingen tok jeg på noen osteskiver.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Når blir jo dette i litt omvendt rekkefølge, men jeg hadde jo selvsagt lagd hamburgebrød på forhånd. Det kunne jo selvsagt ikke være hvilke som helst hamburgerbrød, så jeg lagde mine beste hamburgerbrød. Les gjerne innlegget jeg har lenket til, men oppskriften får du uansett her:

450 g hvetemel
350 g kremfløte
1 stk egg
10 g salt
30 g sukker
15 g fersk gjær
30 g tørrmelk

Fremgangsmåte:
Forvarm ovnen til 150 grader hvis du bruker dampovn (50% damp) eller 175 grader hvis du har en vanlig ovn.
Bland sammen alle ingrediensene og elt sammen til du har en jevn og glatt masse, ca. 5-8 minutter i kjøkkenmaskin. 10-15 minutter hvis du gjør det for hånd.
La deigen heve til dobbelt størrelse, ca 2-3 timer.

Når det gjelder størrelsen på deigemnene foretrekker jeg å veie dem opp til 110 g hver. Når jeg ruller og trykker dem ut til forholdsvis flate burgerbrød, foretrekker jeg en sirkel med en diameter på 10 cm. Det finnes egne ringer til dette men hvis du ikke har ringer kan du bruke aluminiumsfolie som du bretter i strimler.

For å vite lengden på stimlene gang du ønsket diameter med pi (3,14) for å få vite lengden (omkretsen) på strimmelen. Beregn alltid et par centimeter ekstra slik at du får stiftet dem greit sammen.

La deigemnene etterheve i 1 time under plast, pensle med sammenpisket egg og melk (lite deler etter vekt), ha på sesamfrø, og stek midt i ovnen uten varmluft til de en gyldne utenpå, ca 15 minutter. Hvis du bruker steketermometer til å måle interntemperaturen på bakevarer kan du vite at hamburgerebrødene i utgangspunktet er ferdig ved 96 grader.

Jeg foretrekker å steke hamburgerbrødene i panna før jeg bruker dem for å få litt ekstra smak og for at fuktigheten ikke skal trekke så fort inn i brødene.

Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Akkurat denne kvelden brukte vi BBQ-saus på begge sidene og her har du en av mine favorittoppskrifter:

2 hvitløksfedd, finhakket
1 rødløk, finhakket
1 rødt eple med skall og kjerne fjernet
400 g tomater, kuttet i grove biter
100 g brunt sukker
1 ss røkt paprika
2 ss Worcestershire saus
100 g eplecidereddik
2 ss mørk sirup
1 laurbærblad

Fremgangsmåte:
Ha oppi alle ingrediensene og gi det et oppkok. Skru så ned varmen slik at sausen akkurat småputrer litt slik at væsken reduseres og sausen blir tykkere. La det koke i ca. 45 min. og rør rundt med jevne mellomrom slik at det ikke brenner seg. Når det har tyknet til ønsket konsistens tar du ut laurbærbladet og purere blandingen med stavmikser eller blender til den er helt jevn og glatt. Det tar ca. 1 minutt.

Når jeg setter sammen burgeren min gjør jeg det da i følgende rekkefølge:

  • Burgerbrød (bunn)
  • BBQ-saus
  • Isbergsalat
  • Hamburgerkjøtt
  • Ost
  • Finhakket rødløk
  • BBQ-saus
  • Burgerbrød (topp)
Foto: Magnus Wintersborg

Foto: Magnus Wintersborg

Konklusjon: Lage mat med Fiskars Hard Face Optiheat
Dette var en meget god stekepanne som var veldig god å lage mat med og som tålte alt jeg gjorde med den. Nå er jo ikke Fiskars alene om å lage non-slip panner som virker veldig god i begynnelsen, så den virkelige testen består i å se hvor god den er i bruk over tid. Etter all mishandlingen jeg utsatte den for har jeg all grunn til å tro at dette er en panne som er blant de beste på markedet og som vil holde seg bra over tid hvis man følger instruksjonene.

Jeg tok altså imot Fiskars utfordring om å prøve (og mishandle) stekepanna deres i en uke. Det gikk jo veldig bra, så nå utfordrer jeg Fiskars til å la meg prøve en av pannene deres i et år, så skal jeg mer enn gjerne fortelle både dem og dere hvordan det gikk…

Legg inn en kommentar