Overskriften er ikke for å provosere, og den er heller ikke skrevet ut fra et brennende ønske om å bli skjelt ut av Eyvind Hellstrøm. Men jeg får mange spørsmål om hva jeg synes om Salma og mange tilbakemeldinger fra folk som er litt skuffet over «Verdens beste laks».

La meg begynne  med å desarme bomben: Jeg synes Salma-laks smaker veldig, veldig godt. Jeg er utrolig glad i fisk, jeg spiser det ofte og velger alltid fra fiske-siden på menyen når vi er ute å spiser på restaurant. Jeg føler derfor at jeg har et godt sammenlikningsgrunnlag når jeg uttaler meg om Salma-laks i forhold til annen laks.

Det som gjør Salma-laks spesiell er fremstillingsmetoden og ikke bare selve fisken. Produksjonsmetoden er et resultat av lang og omfattende forskning foretatt av Tine Meierier. Du kan lese mer om utviklingen av Salma på forskning.no.

Som du kan se på bildet over, gjør faktisk ikke Salma selv noe forsøk på å fremstå som verdens beste, den påstanden er det andre som kommer med. I sin markedsføring legges det vekt på at stykningene kommer fra den magreste og beste delen av laksen, i tillegg til at selve produksjonsmetoden selvsagt blir vektlagt. Fra sprell levende fisk til ferdigpakket Salma-laks på fire timer er ganske utrolig.

Men det er ikke bare tidsaspektet som er unikt med Salma-laks, hygienen står også sentralt. Kombinert med den ekstremt korte tiden det tar fra å fremstille den, gjør den meget gode hygienen at man får en meget god holdbarhet på Salma-laksen. Jeg kjøper alltid helt fersk fisk som har kommet inn på morgenen den dagen jeg kjøper den. Jeg ville aldri drømt å kjøpe laks som har ligget en uke i disken på min lokale Meny -butikk, men å spise Salma-laks på siste forbruksdag har aldri vært noe problem – det smaker alltid godt.

Med fare for å bli kalt hore og det som verre er av Eyvind Hellstrøm, må jeg dessverre si at jeg ikke kan se at det er hold i påstanden om at Salma-laksen er verdens beste. Det er uten tvil god, men den smaker ikke noe anderledes enn annen god fersk laks du får hos din lokale fiskehandler. Nå er jeg riktignok så heldig å bo langs kysten med en meget god fiskehandler like i nærheten som får daglige forsyninger.

Grunnen til at du skal kjøpe Salma er ikke at den smaker bedre enn laks du kjøper i fiskebutikken, men du skal kjøpe den nettopp fordi den utrolig nok smaker like bra som den du kjøper hos fiskehandleren. Hatten av til Tine som har klart at lage en metode som kan gi oss fersk og deilig laks lenge etter at den kom opp av havet. Å kunne kjøpe fisk av så høy kvalitet hvor som helst i landet er en velsignelse for alle som er glad i fisk. Å se Salma i kjøledisken rundt omkring når man er ute å reiser i utlandet er jo også kjempegøy.

Salma er også noe så sjeldent som en norsk oppvisning i hvordan man bygger opp en merkevare nasjonalt og internasjonalt. Tine har klart det før med Jarlsberg-ost og jeg unner dem virkelig å klare det med Salma også. Den har vunnet mange priser allerede, deriblant Merket for god design av Norsk Designråd. Her er begrunnelsen fra juryen:

«Salma er førsteklasses lakseprodukter for en kravstor kundegruppe. Produktidentiteten og pakningsdesignet har høy innovasjonsverdi, og bruken av det latinske navnet Salma bidrar til å skape en internasjonal merkevare. Det meste er annerledes enn det vi er vant til i dette markedet: Etikett og pakning gir assosiasjoner til profesjonelt kjøkken, det kommuniserer kvalitet og gir et mer eksklusivt uttrykk enn mer tradisjonelle måter å markedsføre laks på. Pakningens bakside har imitasjon av fiskeskinn, samtidig som den er gjennomskinnelig så du ser den skinnfrie fileten. Typografi, farger og symbolbruk kombinerer utfordrende minimalisme med stor ærlighet. Miljøaspektene er ivaretatt med åpne og troverdige begrunnelser. Vakuumpakken kommuniserer kvalitet: En som eksponerer fisken på denne måten har gode varer.»

Så, for å oppsummere: Salma laks er kjempegodt og kjøp det så ofte du har mulighet. Men ikke glem å ta turen innom fiskebutikken også med jevne mellomrom – der finner du tross alt flere skatter fra havet enn du gjør i fiskedisken på super´n. Enn så lenge….

Foto: TV3

På engelsk har man et uttrykk som heter «sell-out» når man skal beskrive noen som forræder en eller som har ofret sine prinsipper for penger. Fremfor å bruke ordet sviker eller forræder har det de siste årene blitt populært å bruke ordet «hore» når man skal beskrive noen som svikter og sistemann ut er Eyvind Hellstrøm.
I gårsdagens VG går han hardt ut mot en tidligere ansatt og NM-vinner i kokkekunst, Erlind Sundal, som nå viser «horete» atferd ved å lage en serie produkter med mat til en familien for under 100-lappen for Rema 1000.

Artikkelen kan leses her:

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=575333

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen så er jo en av de store årsakene til å folk kjøper ferdigmat at de tror at det er både billigere og raskere. Jeg gjør mitt beste for å bekjempe disse mytene her på bloggen min. Erling Sundal har for et lite øyeblikk gått ut av gourmet-restauranten og inn i hverdagskjøkkenet vårt og sagt: «Hei! Vil du ha noe billig og ordentlig mat? -Da skal jeg hjelpe deg!»

Jeg skjønner at det må skjære en gourmet som Hellstrøm i hjertet, som er mer vant med gåselever enn fiskefingre å se en av sine stjerneelever pushe billigmat for Rema 1000. Men hvilke måltider er det flest av, Hellstrøm? Hverdagsmat eller soiréer på Bagatelle? Som familiefar vil jeg heller ha tips om hverdagsmat fra Erling Sundal enn fra en ugift mann i 60-årene uten barn, hvis kjøleskap stort sett inneholder champagne, østers og asparges.

Etter Rema 1000-kampanjen skal nok Sundal rett tilbake til gourmet-kjøkkenet igjen. Kan du tilgi ham for dette sidespranget? Kan han få lov til å steke gåselever igjen, eller dømmer du han til en evig pinsel med fiskepinner og kokt skinke?

Å kalle noen for en hore er et fryktelig sterkt uttrykk, og det hadde vært fint om Hellstrøm kunne spart det til noe litt større enn til en hvis eneste forbrytelse er å hjelpe tusenvis av nordmenn med å lage bedre og billigere mat.

Ps. Når man snakker om å være horete: Jeg kan ikke huske å ha sett Paul Bocuse og Alain Ducasse løpe rundt på veikroer i Frankrike med TV-team på slep for å få dem til å lage bedre Pommes Frites. Men der tar jeg kanskje feil….