I går fylte vår kjære datter 4 år og det ble selvsagt feiret med kake. Vi skal ha en stor fest for henne neste søndag, og siden vi har leid hele barnehagen så vi ingen grunn til å sette noen særlige begrensninger på gjestelisten. Derfor skal jeg bake 150 (!) muffins neste helg og prøvebakingen begynte jeg med forrige helg. Som en ivring motstander av det meste som finnes i poser er det selvsagt ikke et alternativ å bruke muffins-mix fra Toro eller andre til dette oppdraget…

Jeg har prøvd litt forskjellige oppskrifter de siste årene og den jeg har kommet frem til her er den foreløpig beste, etter min ydmyke mening. Oppskriften gir ca. 24 muffins i “normal” størrelse. Forvarm ovnen til 180 grader – ikke varmluft.

Ingredienser:
100 g smør, romtemperert
300 g sukker
2 egg
1/2 ts salt
2 ts (ekte) vaniljesukker
3 ss kakao
300 g hvetemel
1 ts bakepulver
250 ml (2,5 dl) melk

Pisk smør og sukker til det blir hvitt. Tilsett egg og rør inn til det blir en jevn masse. Tilsett de øvrige ingrediensene ved å vende dem inn med en slikkepott. Fordel røren i formene og stek i ca. 15-18 minutter. Ta en strikkepinne e. l. og stikk dem mot slutten av steketiden. Muffinsene er ferdig når det ikke fester seg deig til pinnen.

Glasur
Som du kan se av bildet har jeg bare brukt en enkel melisglasur blandet med litt farge. Siden vi prøver å ha et kosthold som ikke består av kunstige ting i så stor grad som mulig, bruker jeg bringebærkonsentrat i stedenfor de små røde flaskene med farge. Bland 300 g melis med 1 ts vann av gangen til du finner riktig konsistens. Bruk bringebærkonsentratet i så stor mengde du trenger for å få ønsket farge.

Jeg kommer tilbake etter barnebursdagen med andre forslag til topping/glasur. Det er jo hva du har på toppen som utgjør forskjellen på muffins og cupcakes…

Jeg er en selverklært nerd og på videregående synes jeg det kjempegøy (!) å lese i engelske ordbøker for å få størst mulig engelsk ordforråd. Men det var et ord jeg ikke har kommet over før – inntil jeg leste om det i Jamie Olivers kokebok “Cook with Jamie”. Det er ordet er “spatchcocking” og det høres i utgangspunktet litt lugubert ut….

Men “spatchcocking” er rett og slett noe så ufarlig som et ord som beskriver hva man gjør med en kylling når man kutter vekk ryggraden og bretter ut kyllingen for å få til en raskere og jevnere steking. Dette er en veldig kjent og vanlig metode for den erfarne griller, men man kan også gjøre det i en helt vanlig ovn. Det første man gjør er å klippe/kutte opp ryggraden for deretter å brette helle kyllingen ut. Deretter steker du den i en panne for å få litt farge.

Når du snur det ser det slik ut:

Dette er en rett som stekes i ovn, så da forvarmer du ovnen til 200 grader. Vi må jo alltid ha med noen grønnsaker til middagen så da kutter du noen utvalgte grønnsaker og legger dem i en ildsfast form sammen med kyllingen. Her har jeg brukt potet, gulrot, rødløk og purre.

Det er viktig å kutte bitene i ca. like store biter slik at de blir møre samtidig. Etter ca. en time i ovnen er det bare å dele opp kyllingen i passende biter og servere. Sausen jeg har brukt på bildet på toppen er veldig enkel. Det er kraften fra kyllingen, portvin og litt fløte.

Bon apetit!

Det med tilsettingsstoffer i mat blir heldigvis mye belyst og diskutert i media for tiden – med rette. Men oppi denne debatten om hva alle E-nummerene betyr, hva som er skadelig og hvilke langtidsvirkninger maten vi spiser har på helsa vår, så er det en ting som blir glemt. For selv om man aksepterer at tilsettingsstoffene ikke er skadelige, så vil de likevel ikke si at vi ønsker å spise dem. For mange vegetarianere, muslimer og jøder er dette en problematikk man lever med daglig.

For å være helt konkret: Vet du egentlig hva gelatin er lagd av? Hvis du leser på innholdsfortegnelsen, så finner du bare en eneste ingrediens og det er kollagen. Kollagen er bindevevet til dyrene vi spiser og utvinnes at man koker skinn, ben og kjøttrester til kollagenet skiller seg. Det plager ikke meg i det hele tatt, men det er mange vegetarianere og ikke minst muslimer som vrir seg av tanken og derfor vil jeg benytte anledningen til å opplyse om dette. I den forbindelse finnes det en egen hjemmeside på norsk som i sin helhet er viet til denne problematikken, altså i forhold til muslimer, og den heter alwayshalal.com. Jeg skal være rask med å si at det finnes mange andre såkalte hydrokollagener mange kan brukes istedenfor gelatin, dette kan være f. eks. ager ager og pektin (certo).

Et annet tilsettingsstoff, som er godkjent av mattilsynet og helt lovlig i bruk, er det røde fargestoffet E120 Karmin. Dette er utvinnet av å lage en ekstrakt (koke opp, sile, rense og redusere) et innsekt som blant annet holder til på kaktus-planter. Insektet heter Dactylopius Coccus og er i tillegg til å være haram (ikke godkjent) for muslimene heller ikke noe det fleste vegetarianerne liker å ha noe å gjøre med. Insektet ser slik ut:

Det brukes bl. a. i Laban Seigemenn og regnes av Mattilsynet som å være helt ufarlig. Men siden det finnes mange andre vegetabilske alternativer, så synes jo godt de kunne brukes det fremfor den gode, gamle Dactylopiusen….

Svigermor fylte år forleden, og vi tok selvsagt turen til Stavanger for å gratulere. Det er noe eget med å lage bursdagskakene selv, i hvertfall her i huset, så da måtte vi finne på noe som gikk greit å transportere på den tre timer lange bilturen. Svaret ble å lage en marengsbunn og så lage en Pavlova når vi kom bort. Som sagt, så gjort.

Pavlova er kanskje ikke den mest kjente kaken her i Norge, men i England er den minst like utbredt som “Verdens beste” er her hjemme. Den består ganske enkelt av en marengsbunn, pisket krem og frukt eller bær på toppen. Vanskeligere enn det behøver det altså ikke å være for å lage en kjempegod kake.

Nøkkelen til en god Pavlova ligger i å lage en god marengs-bunn som er sprø utenpå og seig inne i. Det er mange måter å gjøre dette på, men jeg pleier å bruke oppskriften til den svenske konditor-mesteren Bo Friberg slik den står beskrevet i hans monster-bok “The Professional Pastry Chef“. Som alltid når vi lager marengs, er det viktig med rene redskaper for å få til en stiv marengs. Spesielt gamle og slitte plast-boller kan være vanskelig å jobbe med når man lager marengs. På grunn av dårlig kvalitet og slitasje, har det lett for å sette seg fett-rester i porene i disse bollene og da kan du bare vinke farvel til hele marengs-prosjektet. Selv er jeg den lykkelige eier av en KitchenAid med metallvisp og stål-bolle som alltid gjør jobben, men det holder i massvis hvis du bruker en håndmikser og en bolle av enten metall eller glass.

Jeg er veldig glad i uttrykket “ingenting er vanskelig hvis du kan det”, og det gjelder i aller høyeste grad med marengs også. Det er egentlig ikke noe vanskelig, men du må kunne grunnreglene for å få det til. Disse er:

• Bruk alltid rent utstyr
• Bruk alltid rent utstyr
• Vær nøye når du skiller eggene, det må ikke være noe som helst eggeplomme sammen med hvitene.
• Vent litt med å ha oppi sukkeret. Pisk først eggehvitene slik at du får et lett hvitt skum, og så visper du sukkeret gradvis inni.
• Eggehvitene er stive nok når du ser at massen begynner å bli “treg” og du kan snu bollen på hodet uten av marengsen faller ut.
• Bruk alltid rent utstyr ;-)

Til marengs-bunnen:

120 ml eggehvite (4 stk)
1 ts sitronsaft
225 g sukker
30 g maizenna
5 g hvitvinseddik

Maizenna og hvitvinseddik brukes i dette tilfellet for å å gjøre marengsen ekstra seig i midten. Når du har lagd marengsen stryker du den ut i en sirkel på et bakepapir. Sirkelen skal være ca. 25 cm i diameter. Skru på ovnen (ikke varmluft) på 100 grader og stek bunnen i 1 timer og 15 minutter. Mitt lille triks for en ekstra sprø bunn er at jeg gjør dette på kvelden og slår av ovnen etter at det har gått en times tid og lar kaken stå i ovnen over natten.

Når det er gjort er det bare å stivpiske 3 dl kremfløte som du legger oppå marengs-bunnen. Det er også mulig å blande inn litt vaniljesaus for å få en såkalt creme patisierre, men du ser hva du har tid til. Deretter tar du oppå det du selv liker av frukt eller bær, på bildet over har jeg brukt bringebær, jordbær, rabarbra og bjørnebær.

Når det gjelder pisking av kremfløte vil jeg bare få komme med en lite triks der også, spesielt siden det når er sommer. Hvis det ikke er godt og kaldt vil du ikke klare å få kremfløten stiv når du pisker den, derfor tar jeg både kremfløte, bollen og vispen inn i kjøleskapet i god tid før jeg skal bruke den. Dette er en idiotsikker måte å få stivpisket fløten på.

Når du var liten fikk du sikkert høre, som meg, at vispet lenge nok kom fløten til å bli til smør. Vel, det er ikke helt sant. Hvis du pisker lenge når kommer blandingen til å skille seg og du er på god vei til å lage smør. Som en liten digresjon anbefaler jeg ordentligmat.no sin metode hvis du har lyst til å lage ditt eget smør en gang.

Sånn, det var det for denne gang. Jeg kan rapportere at svigermor ble både fornøyd og imponert og at når vi kom frem tok det bare 10 minutter før kaken var ferdig montert og klar til servering. Slikt blir det fornøyde svigermødre av! ;-)

Huff, dette er så enkelt at jeg nesten er litt flau. Men jeg har bestemt med for å snobbe nedover og ta for meg de super-enkle tingene også med jevne mellomrom. Dette er noe jeg fant på ved en tilfeldighet da jeg studerte og hadde kjøpt min første non-stick panne…

Du trenger disse  ingrediensene:
Revet ost – jeg bruker jarlsberg
2 brødskiver – lyst eller grov brød

Først varmer du opp stekepanna på middels sterk varme. Deretter legger du to små hauger meg revet ost (en liten knyttneve) i panna. Etter noen minutter er all osten smeltet og fettet i osten begynner å skille seg. Da legger du oppå skivene og ta det i noen minutter til. Når osten har blitt sprø, slik som på bildet, snur du skivene og steker noen minutter til også det blir sprøtt.

Det er en god liten snack på lørdagen, men også gøy å sette ut i små biter når du har jentekveld ;-)

Etter hvert som jeg leser mer og mer om mat, både i forhold til matkjemi og mat i et samfunnsøkonomisk perpektiv, føler jeg at jeg er nødt til å ta på vatdrakten, hive meg på surfebrettet og kaste meg på den opplysningsbølgen som for alvor ble satt i gang i Skandinavia av den svenske jounalisten Mats-Eric Nilsson med hans bøker “Den hemmelige kokken” og “Ekte vare“. Jeg er overhodet ikke den første matbloggeren i Norge som gjør dette, men jeg håper at vi bare skal bli flere og flere.

I kryssilden mellom hva som er sunt å spise og hvordan produsentene kan tjene mest mulig penger, står vi forbrukere ofte med lua i hånda og lurer på hva vi skal gjøre og hvem vi skal tro på. Jeg vil komme med mine ydmyke bidrag til å nøste opp i denne problematikken i håp at disse problemstillingene når ut til flest mulig.

På hobbykokken.no vil du fremdeles kunne lese om mine heseblesende forsøk på å lage den beste paien, den sunneste desserten og den raskeste middagen. Et viktig redskap for å bekjempe det store industrigigantenes innflytelse på hverdagen vår et nettopp å spre matglede og hjelpe hverandre til å være best mulig istand til å ta våre egne bevisste valg og ikke minst å kunne gjennomføre dem.

Tusen takk for at du leser denne bloggen, tips gjerne andre og bli med meg på reisen mot et samfunn med bevisste forbrukere som kan si ifra om hvordan vi vil ha det fremfor å bare godta alt som kommer flygende ned i frysedisken….

Parallellt med at jeg har fått flere og flere lesere har jeg måttet stille meg spørsmålet om hva det egentlig er jeg driver med og hvorfor jeg driver på med dette. Hvis jeg skal se tilbake på artiklene jeg har skrevet, vil jeg si at entusiasmen er på topp, mens retningen ikke alltid er like tydelig.

De siste månedene har jeg brukt til å finne denne retningen, som forhåpentligvis vil gi seg utslag i en bedre blogg. Fra nå av vil retningen være veldig tydelig: ting skal dreie seg om hvorfor og ikke bare hvordan. Jeg har lest store mengder med bøker og artikler de siste månedene og det har gitt meg solid ballast for den retningen jeg nå begir meg inn på.

Jeg ønsker ikke en smalere blogg, snarere tvert i mot. Jeg ønsker å formidle matglede gjennom kunnskap, samtidig som jeg ønsker å gjøre mitt til å senke det voldsomme tempoet som vi lever i for tiden. Tidsklemma gir mange utslag som vi ikke vil se konsekvensene av før om mange år til. Ikke bare vil vår livsstil i Vesten få store konsekvenser for miljøet, men også for vår fysiske og psykiske helse.

Jeg har ingen problemer med at godta at dette kan virke pretensiøst, men vi kommer jo ingen vei hvis vi ikke prøver. Min “nye” blogg vil bli lansert 1. juni d. å. I mellomtiden kommer jeg til å jobbe med å finne formen på det som jeg nå begir meg inn på. Jeg kommer følgelig ikke til å være så aktiv frem til da. Fra 1. juni kommer jeg imidlertid sterkt tilbake – både på blogg og på twitter. Følg med! :-D

Jeg avslutter med med å sitere Gandhi:

“There are no perfect people, only perfect intentions”

Jeg er veldig glad i sandwicher og prøver stadig nye varianter. Hvis du skal en tur til England, anbefaler jeg på det varmeste sandwich-kjeden “Pret a Manger”, som har over 170 butikker rundt om i England. Jeg har mange forskjellige favoritter, men denne kommer jeg stadig tilbake til:

Focaccia med honning/sennep-majones, parmaskinke og mozzarella

Beregn focacciabiter på ca. 10×10 cm per person. Focaccia er superenkelt å lage selv – du kan egentlig bare kjevle ut en flat deig av den beste loffoppskrift eller du kan bruke min egen oppskrift som du finner her.

Du trenger følgende ingredienser hvis fire personer skal gå mette og fornøyde hjem fra en god søndagsbrunsj hos deg:

½ salathode, gjerne Vestfolk-salat eller Crispi-salat
1 rødløk
2 tomater
100 g mozzarella
100 g parmaskinke eller annen god spekeskinke
Salt, pepper og ekstra virgin-olje.

Til honning/sennep-majonesen:

150 g (hjemmelaget) majones
40 g flytende honning
20 g Dijon-sennep

Bland sammen alle ingrediensene og sett det i kjøleskapet til majonesen skal brukes.

Så setter vi sammen sandwichen:

Ikke del focacciaen opp i stykker med en gang. Finn heller ut sånn cirka hvor stor bit du skal bruke, del den i to på langs og fordel alle ingrediensene på bunnen. Legg et forholdsvis tynt lag med salat jevnt utover og legg rødløk, tomat, mozzarella og parmaskinke lagvis oppå. Krydre lett med havsalt, fersk-kvernet pepper og litt olivenolje. Deretter legger du lokket på og deler den opp i passende biter – det er nemlig sånn “proffene” gjør det, og det går mye fortere.

Håper du liker det – det gjør jeg!

Under mottoet “less is more” har jeg i år derfor bestemt meg for å kutte ned til et absolutt minimum av ingredienser, men jeg har allikevel inkludert to ingredienser i sausen som er lite brukt: whisky og stjerneanis.

Stjerneanis er nok en litt uventet ingrediens, men det er et krydder som er flittig brukt av Heston Blumenthal, og i hans TV-serie “In Search of Perfection” brukte han det for å lage den beste tomatsausen til Spaghetti Bolognese. Inspirert av hans funn har jeg prøvd å bruke stjerneanis i min BBQ-saus, og det har vært en ubetinget suksess.

Umami
Vi har lært på skolen at vi kan dele opp smaker i fire forskjellige grunnleggende deler: salt, søtt, surt og bittert. Det er imidlertid et begrep som er blitt mer og mer anerkjent, og som allerede har fått innpass i mange lærebøker som den femte smaken: umami. Umami ble først oppdaget av den japanske forskeren Kikunae Ikeda ved Tokyo Imperial University i 1908. På japansk betyr umami “smak”, mens man på engelsk ofte bruker ordene “brothy”, “savory” eller “meaty” for å beskrive denne smaken. I Norge har det blitt til at man bruker ordet “kjøttsmak” for å beskrive umami.

Vi oppfatter umami-smak når det er glutamater i maten vi spiser. Glutamat er salter fra glutamin-syre, som er en naturlig aminosyre som forkommer i kjøtt, ost, kraft og andre matvarer med et høyt innhold av proteiner.De kjemiske egenskapene til glutamat gjør at de forsterker umami-smakene i maten de blir brukt i, og glutamater blir derfor ofte brukt som smaksforsterkere.

Stjerneanis har den egenskapen at det forsterker umami-smaken hvis du f. eks. lar den koke med i sauser eller gryteretter som det skal kjøtt i. I denne oppskriften tar du da stjerneanis og pakker det inn i et mousselin-klede som får koke med i sausen, men som du tar ut av sausen etter at den er ferdig kokt. Prøv det gjerne i andre sauser som det skal kjøtt i, jeg har også gjort det med stor suksess i gryteretter og supper.

2,5 dl ketchup
0,75 dl whisky
0.75 dl mørk sirup
0,75 dl eplecidereddik
1 ss Worchestershiresaus
1 ss soyasaus
½ ts nykvernet pepper
½ ts sennepspulver
1 fedd hvitløk, finhakket
2 stk. stjerneanis (i mousselin-klede)

Bland sammen alle ingrediensene i en middels stor gryte. Kok opp på middelse sterk vame og skru så ned varmen litt og la det småkoke i ca. 30 minutter mens du rører i blandingen med jevne mellomrom. Ta opp stjerneanisen når du tar den av varmen.

Du ser selv hva slags konsistens du vil ha på sausen. Selv foretrekker jeg en glatt og jevn konsistens, så derfor får den seg en omgang med stavmikseren før bruk.

Have fun – go mad!