Min akilleshæl som matblogger har alltid vært foto og det var derfor med stor glede og forventning at jeg deltok på fotokurs i regi av Matprat.no på lørdag. Kursholder for dagen var Mari Svenningsen, som utrolig nok er like flink til å undervise som hun er til å ta bilder.

Min motvilje mot å ta bilder skyldes egentlig ikke noe annet enn min egen sans for perfeksjonisme og at jeg sjelden er fornøyd med at noe er “greit nok”. Steget opp til å ta bilder jeg har vært fornøyd har vært langt og de få gangene jeg faktisk har klart å ta fine bilder må jeg ærlig innrømme at en stor porsjon flaks har vært involvert.

At bilder sier mer en tusen ord er jeg så hjertens enig i og det er derfor jeg satt så stor pris på muligheten til å lære mer om noe så lett og samtidig så utrolig vanskelig som å ta bilder. Mange matblogger får ikke den oppmerksomheten de fortjenener nettopp fordi bildene deres ikke er bra nok, og derfor er anbefaler jeg å lese deg opp om fotografering hvis du har eller skal starte en matblogg.

Her er noen kilder til inspirasjon. Det var veldige fine blogger, men her har jeg valgt noen av dem om inspirerer meg:

Mattbites.com
The Delicious Life
HeiaMat.no
MariSvenningsen.com
The British Larder
Seattle Food Geek
Ryan Matthew Smith

Tusen takk til Mari Svenningsen for et kjempebra og inspirerende fotokurs og all ære til henne som faktisk har fått meg til å bli fotointeresert – det hadde jeg aldri trodd at noen skulle klare…

Jeg har en periode vært ganske ensporet og faren for å bli kjent som “han derre trykkoker-fyren” er overhengende. Grunnen til at jeg skriver så mye om det er egentlig veldig enkel og samsvarer godt med min grunnleggende matfilosofi og grunnen til at jeg har “holdt ut” som matblogger siden 2006.

Det er mange som sliter med å få tiden til å strekke til og da blir ofte gode matvaner ofret på ferdigmatens alter. Nå man kommer over utstyr som kan føre til en dramatisk endring i folks matvaner er det helt naturlig for å meg å bidra til flere mennesker får øynene opp for trykkoking. I motsetning til f. eks. mikrobølgeovnen, går ikke trykkoking utover konsistens på maten hvis man koker til korrekt tider. Man har altså her muligheten til å lage mat mellom 70-80% fortere enn det man er vant med, uten at det går utover hverken smak eller konsistens.

Gryteretten som jeg har lagd denne gangen er veldig enkel, men er allikevel full av gode smaker. Dette er ingredienser som man nesten alltid har hjemme og hvis ikke man har dem er de veldig lett å få tak i. Forberedelsene tar under 10 minutter, kokingen tar ca. 15 minutter.

Ingredienser (4 personer):
1 pakke biffstrimler (4-500 g)
2 ss olivenolje
4 stk gulrøtter, skrelt og grovhakket i ca. like store biter
1 stk rød løk, skrelt og grovhakket
1 stk gul løk, skrelt og grovhakket
5 stk mellomstore potet, skrelt og delt i store biter
1 boks tomater, grovhakkede
3 stk hvitløksfedd, finhakket
3 dl kjøttkraft
1 ss provence-krydder
smak til med salt og pepper

Fremgangsmåte:

• Stek biffstrimlene i olje på sterk varme til de er gyldenbrune, det tar et par minutter.
• Ha gulrøtter, løk, potet, krydder og hvitløksfedd oppi gryta og stek sammen med kjøttet 4-5 mintter.
• Tilsett tomater og kjøttkraft, ha på lokket til trykkokeren og kok opp til du har oppnådd fullt trykk.
• Skru ned varmen og hold fullt trykk i 15 minutter.
• Ta av trykkokeren av komfyren og fjern trykket ved å helle kaldt vann over lokket.
• Nå er maten klar – under en halvtime etter du begynte…

Jeg har et til tider nærmest sykelig forhold til å få maten til å smake best mulig og etterhvert som jeg leser mer og mer om mat blir det gøyere og ikke minst lettere å få maten til å smake bedre. I bøkene sine tar Heston forholdsvis hverdagslige retter for å gi dem fornyet heder og ære og denne gangen har jeg sett på noe så tilsynelatende trivielt som god, gammeldags brun saus.

Jeg gir dem som lager brun saus selv og ikke kjøper den i pose en stor klapp på skuldra. Å lage brun saus fra bunnen av er ikke alltid like lett, spesielt hvis du har begitt deg ut på den utrolig ambisisøse oppdraget å lage det uten sukkerkulør. Hvis man blar i gamle oppskriftbøker eller googler brun saus får man som regel små varianter av samme oppskrift. Matprat.no gir oss f. eks. denne oppskriften:

2 ss hvetemel
2 ss smør
½ l kjøttkraft eller buljong
¼ ts salt
¼ ts pepper

Fremgangsmåte:

• Smelt og brun smøret. Tilsett hvetemel og brun over svak varme til blandingen får en nøttebrun farge.
• Spe med varm kraft eller buljong, og rør godt mellom hver gang du sper.
• La sausen småkoke i ca. 10 minutter.
• Smak til med salt og pepper.

Foto: Maldon Sea Salt

• Stek kraftbena i en ildfast form i 1 time på 200 grader.
• Ha kraftbena i trykkokeren sammen med 2 liter vann og grønnsakene.
• Kok opp til du har fullt trykk i trykkokeren.
• Skru ned til svak varme slik at trykket opprettholdes.
• Kok kraften i én time.
• Skru av platen og ta av trykkokeren. Slipp ut trykket.
• Sil fra blandingen og kjøl ned hvis du ikke skal bruke den med en gang. Det du ikke brukes kan fryses ned til en annen gang.

Sånn! Nå lager vi sausen, dere:

50 g meljevning/roux
1/4 ts røkt salt
1/4 ts pepper, malt
1/2 liter kjøttkraft

Bland sammen ingrediensene og kok opp på middels sterk varme i ca. 10 minutt til den har fått ønsket tykkelse.

Jeg synes sausen smaker helt himmelsk og jeg håper du prøver å lage den – bon apetit!

Før jul skrev jeg om karamellisert gulrotsuppe basert på oppskrift i praktverket Modernist Cuisine av Nathan Myhrvold, Chris Young og Maxime Bilet. Hovedprinsippet for fremgangsmåten er å fremskynde de såkalte Maillard-reaksjonene i grønnsaker ved hjelp av natron og trykkoker.

Resultatet var forbløffende og prinsippet har vært kjent i matkjemi-kretser i mange år allerede. En av mine blogg-favoritter, Khymos, skrev en meget god artikkel om det i 2008 som heter “Speeding up the Maillard reaction”. Prinsippet kan anvendes på mange forskjellige grønnsaker og denne gangen har turen kommet til løksuppe.

Fransk løksuppe er blant mine favorittretter og jeg prøver hele tiden å perfeksjonere denne meget enkle suppa med det enorme smakspotensialet. Jeg har tidligere brukt flere timer for å brune og karamellisere løken på lav varme, men nå ser jeg at det er totalt unødvendig. Med bare løk, smør og natron og en trykkoker får man en smaksdybde som jeg rett og slett aldri har vært borte i før.

I sin siste bok “Heston Blumenthal at Home” har Heston Blumenthal en oppskrift på løksuppe som tar rundt 12 timer å lage. Jeg har enda ikke fått prøvd den, men jeg gleder meg som en liten unge til å se hvordan den måler seg mot denne suppa.

Oppskriften er like enkel som smaken fantastisk:
100 g smør
2 g natron
500 g løk i skiver
8 dl kjøttkraft
1/2 ts timian
salt og pepper

Fremgangsmåte:

• Smelt smør på middels sterk varme i en trykkoker.
• Tilsett 500 g løk i skiver og bland det godt med smøret.
• Tilsett så 2 g natron og bland godt sammen med løk og smør.
• Skru varmen på høyeste innstilling og ta på lokket til trykkokeren og skru ned varmen når du har nådd fullt trykk, avhengig av hva slags komfyr du har tar det ca. 5 minutt før den er oppe i fullt trykk.
• La blandingen koke i 10 minutt og reduser trykket ved å har trykkokeren i vasken og hell kaldt rennende vann over den.
• Tilsett 8 dl kjøttkraft og smak til med timian, salt og pepper.

Ps. Hvis du er interessert i trykkoking anbefaler jeg Facebook-gruppen  som er drevet av meg og noen andre trykkoker-entusiaster: Facebook.com/trykkoking.

Jeg er glad i desserter og på juleaften er det jo gøy å dra på litt ekstra. På juleaften ble det ni desserter og det er slett ikke så arbeidskrevende som det kanskje høres ut som. Skal man lage mange desserter trenger du å ta hensyn til følgende.

• Det må selvsagt smake godt.
• Det må være enkelt å få til – ingen av elementene burde ta mer enn 10-15 minutt å lage.
• Det bør være ting som du har lagd før – det er ikke noe gøy med ekstra stress når du endelig har fått en velfortjent juleferie.
• Du bør planlegge alle dessertene god tid i forveien. Minst halvparten av dessertene bør kunne lages 1-2 dager før du skal bruke dem.
• Du må planlegge porsjonsstørrelsene. Hensikten med å servere mange desserter samtidig er ikke at alle gjestene dine skal dø av hjerteinfarkt eller forstoppelse, men at man skal få mange små og gode smaksopplevelser. Less is more.

En av de mange tingene som er så gøy med å ha en matblogg er at man kommer i kontakt med mange mennesker som er minst like interessert som en selv. I tillegg til kommentarfeltet på bloggen så er jeg jo også tilstede på twitter og facebook. Spesielt på twitter kommer man fort i kontakt med likesinnede og en av dem er en knakende kjekk kar som heter Geir Stene. Geir har et lidenskapelig forhold til mat generelt og kanskje pinnekjøtt spesielt og har vært så generøs og dele sin oppskrift og fremgangsmåte med oss.

Jeg har lagd pinnekjøtt her hjemme i dag og for ordens skyld må jeg komme med en liten presisering. Kjøttet på bildet er nok mye mer rødt enn det de fleste er vant med av pinnekjøtt. Jeg har tidligere fulgt Geirs fremgangsmåte til punkt og prikke og det ble helt fantastisk. Jeg er imidlertid inne i en fase hvor jeg trykkoker det meste og det har jeg også gjort denne gangen. Kjøttet på bildet er dampet i trykkoker i 40 minutt på fullt trykk og så hatt seg 5 minutt under grillelementet på full styrke.

Dette er lesing som får tennene til å løpe i vann og du er i trygge hender hvis du lar Geir lose den kyndig gjennom julemiddagen i år. Tusen takk for bidraget – du er hjertelig velkommen tilbake!

Pinnekjøtt til Jul?

Du tøyser ikke med pinnekjøttet! På vestlandet er pinnekjøttradisjonene sterke, og det må være minst like mange meninger om hvordan som folk som lager det. Så det er lett å erte på seg samtlige lesere. Her er den måte jeg har lært det – av min mor, som har lært det av sin, som har…. selvsagt. Det er jo ikke helt sant, man har justert og forandret etter hvert. Meg og min mor er fortsatt ikke enige om hvis pinnekjøtt som er best.

Oppskrift
½ kg. Pinnekjøtt per person
½ kg. Kålrabi per person
2 – 3 poteter pr. person
5 – 6 gulrøtter
Vann
Kremfløte (minst ¼ liter)
Meierismør
Salt
Pepper
Hel muskat
Allehånde

Børkepinner / rist

Juleøl klasse III
Akevitt

Evt.
Honning
Sennep
Einerbær

Om råvarene
Pinnekjøtt. Først er det valget mellom røkt eller ikke røkt. Jeg sverger til røkt, men det er en smakssak. Pinnekjøtt skal lages av halvannet- års lam. Dvs. ganske store lam. Ettersom pinnekjøttradisjonen brer om seg, er det dessverre blitt mer og mer vanlig å by folk årets høstlam. Det er ingen god ide, rent smaksmessig.

Forsøk å bestill halvannet års lam hos slakteren, det er lettere på vestlandet, så ta med derfra, om du er der før Jul. Pinnekjøtt kjøpes i hele ribbesider, alt annet er egentlig utenkelig. Joda ferdige pakker går også, fortvil ikke – men nå snakker vi om virkelig pinnekjøtt. (OBS:  såkalt ”ferdig utvannet pinnekjøtt” er tabu, da kan du likeså gjerne lage noe helt annet til Jul.)

Eventuelt kan slakteren skjære opp ribbene for deg, men de skal selvfølgelig være hele. Man skal se på lammeribben(e) før man kjøper. Det er fint om det er litt ’blekt’ – men skal ikke ha tykke saltlag. Det er bra om man ser at det er fett på ribbesiden(e). Det gir mer smak. Se også etter om det er litt tykkelse på ribbesiden, det forteller at det er godt med kjøtt. Kjøper du pinnekjøtt i altfor god tid, oppbevares i hele ribbesider, hengende i en tøy pose (luftig) på et kalt og tørt sted (på kaldloft – eller stabburet om du har slikt)

Bjørkepinner? Egentlig er bjørkepinner litt snobbete og har ikke noe med smaken å gjøre. Poenget med bjørk er at det ikke skal avgi smak til kjøttet. Rist gjør samme nytten. Bjørkepinnene kjøpes i butikken.  De skal være helt tørre om du velger å lage dette selv, det er mye hygge og tradisjon i det.

Kålrabi. Selve kålrabiene bør ikke være for store, flere små gir bedre smak. Etter som årene har gått har jeg funnet ut at det går med omtrent dobbelt så mye kålrabistappe som man tror.  Jeg henger dem ut natten over (om det er frost ute) Kålrabi utvikler en søtsmak om den får en frostnatt. (fire fem timer i frysen gir samme resultat)

Poteter Til pinnekjøtt vil jeg ha litt store, kokfaste poteter, men man kan stort sett bruke hva man vil. Til fest synes jeg at potetene skal være skrellet.

Tilberedning
Så til tillagingen. Pinnekjøttet legges i vann 24 timer før det tilberedes (altså dagen før, husk å legg til dampetid, så her gjelder det å beregne tiden på forhånd, slik at du ikke står der med a) for salt pinnekjøtt b. uferdig pinnekjøtt). Bytt vann to tre ganger (veldig viktig om pinnekjøttet er både saltet og røkt). Beregn en halv kilo pinnekjøtt pr. person. (Hos oss holder ikke dette, men vi er jo helt ville også da). Sørg for å ha stor gryte, ribbene er lange og tar mye plass i gryta, også i høyden. Først legges rist/ bjørkepinner i gryta, så legger jeg to, tre store biter kålrabi og tre fire gulrøtter i bunn. (skal ikke spises, men er der for å være med å gi sjyen smak) Så har man i litt vann ( 2 – 3 dl. Er ofte nok Max. Er litt nedenfor der hvor risk/bjørkepinner slutter.)

Pinnekjøtt skal dampe, ikke koke i væske. Deretter er det bare å legge pinnekjøttpinner i firkantlag (#) oppover i høyden. Det er viktig at det ligger romslig og er mye luft mellom. Pinnekjøttet damps med lokk, Husk å ha et lodd (eller en annen tung gjenstand) oppå lokket. Dampen skal ikke komme ut av gryta. Dampetid er ca. tre en halv til fire timer. Kok opp og skru ned varmen,  pass på at du hører at det så vidt putrer. (sjekk en gang i timen, det må ikke koke tørt!)

Men det blir ikke pinnekjøtt uten kålrabistappe. Og det er her magien skapes. Hos oss er det den samme historien hvert år. Store diskusjoner (og en liten akevitt mens man argumenterer), hvordan skal dette gjøres? Min fremgangsmåte har hvert fall sørget for at gjestene nyter, spiser, lager godlyder og ber om mer.

Så lager vi kålrabistappen. Den skrelles og skjæres opp i biter og kokes godt møre. Her er trikset igjen ikke å bruke mye vann, tvert imot, fordi kålrabien i seg selv har mye væske som kommer ut i kokingen, og ikke minst i mosingen. (hell av alt kokevann/ kraft før mosing starter – men spar på vannet/ kraften!) Man kan gjerne salte mens man koker, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Jeg har med noen poteter og noen gulrøtter i kokingen. Poteten gir fasthet til stappa, gulroten fin farge. Potetene legger jeg til side. Gulrot og kålrabi moses. Mixere og maskiner er forbudt!

Håndmosing gir en helt annen konsistens og kontroll på hvor finmost man ønsker. Jeg pleier å mose èn del veldig fint, èn del bra og èn del slik at det er noen biter i stappa. På den måten får stappa fin grunnkonsistens, samtidig som den er litt rustikk. En sjelden gang kan det hende at kålrabimosen blir for tørr, da har man i litt av kokevannet/ kraften  – som har god smak i seg, men pass på så det ikke blir for mye da blir stappa bløt og dvask i formen.

Så skal stappa få smør i seg. Jeg pleier å være sjenerøs med smøret – det lønner seg til Jul. Så skal man ha i kremfløte. Det er selvsagt smak og behag hvor lite/mye, det er vel unødig å si at jeg bruker en veldig god slump fløte. Mosen, som nå snart blir kålrabistappe has over i en gryte og den skal kokes opp. Nå begynner ”arbeidet” Hel muskatnøtt raspes i (mengde smakes til). Pepper, gjerne hvit pepper og salt også. Jeg pleier også å ha i litte grann allehånde. Det går ganske mye salt med, og jeg smaker og smaker – krydrer litt og litt til. Oppvarmingen (skal så vidt koke) gjør at smaken utvikler seg, så det er viktig å ikke krydre ferdig før etter en stund. Perfekt blir det på et tidspunkt, etter som du smaker deg frem. Er stappa blitt litt for bløt, bruker man litt mer most potet. Blir den for krydret (eller salt) har man i litt mer fløte (og går det skikkelig galt, mer kålrabimos)

Stappa kan lages om formiddagen og kokes raskt opp før servering. Bare legg merke til at den også da kan utvikle litt mer væske utover dagen og man må kanskje justere med litt mer most potet. Konsistensen er perfekt om den ikke renner av serveringsskjen, men heller ikke henger fast.

Tilbehøret: Jeg bruker ikke annet enn potet, enkelt og greit. Jeg har også merket at om en koker potetene nesten ferdig, og lar dem stå med litt vann nederst i gryte og hvile litt, blir de bedre enn om de blir fosskokt. Når de serveres pleier jeg å ha litt persille som jeg drysser over.  Man kan gjerne ha gulrot til og noen bruker til og med medisterkaker eller Julepølse (men det er juks!)

Så er det på tide å se etter pinnekjøttet. Kjøttet skal nesten løsne fra beinet, men heller ikke mer. Det er valgfritt, men jeg griller pinnekjøttet noen minutter. Setter da ovnen på full grill og fordeler pinnekjøtt ut over en langpanne. (det går som regel flere langpanner med). Pinnekjøttet skal inn og grilles ett par tre minutt og ut igjen og rett over på serveringsfat. Dette går fort, så her gjelder det å passe på.

Nå har man tradisjonelt pinnekjøtt, med kålrabistappe og potet. Sjyen nederst i pinnekjøttgryta er sausen og den trenger som regel ikke annet enn å siles. (men husk å smake før sjyen er på bordet) Pinnekjøtt serveres på varme tallerkener (tip; kjør oppvaskmaskinen med tallerkenene i slik at de er helt varme og dekkes på rett før servering).

Drikke. Til pinnekjøtt drikker man avkjølt Juleøl klasse 3 (kjøpes på polet. Noen synes dette blir vel kraftig og jeg har vanlig pils i bakhånd) og akevitt med mye smak. For de som ikke er helt vant til kraftig akevittsmak, kan man legge en akevitt i frysen natta over og servere iskald til dem, da får den mindre fremtredende kryddersmak.

Vil du være skikkelig ”vill og gal” kan du forske med pinnekjøttet. Noen einerbær i gryta mens det damper, er en ide. Når pinnekjøttet er ferdig dampet, kan du gni det med sennep og honning før du tar det inn i stekeovnen, da er det viktig at pinnekjøttet da får litt mer tid på seg der inne (plasseres litt lengre ned i ovnen – , slik at honning/sennepen ikke blir liggende utenpå.)

Til dessert? Hos oss er det hjemmelaget karamellpudding på menyen.

Julens hellige gral er uten tvil å få sprø svor på ribba. Vi hadde ribbe til lunsj på jobb i dag og det var med skrekkblandet fryd jeg påtok meg oppdraget å steke ribba og ikke minst å få svoren sprø.

Det myldrer av fremgangsmåter på internett og og de har alle mye til felles. Når det gjelder matlaging er jeg alltid veldig nøye med å prøve å forstå hva jeg driver og hvilke faktorer som påvirker resultatet. Dette er det de fleste oppskriftene har til felles:

• Samtlige oppskrifter forutsetter at man ruter svoren med en skarp kniv. Hvis man kjøper inn er tapetkniv for anledninger er man garantert like dype kutt hele tiden.
• Alle oppskriftene begynner med høy temperatur i ovnen. Heston Blumenthal har riktignok en metode hvor han gjør svoren sprø med en skibrenner først og så har ribba i ovnen i 5 timer på lav temperatur. Denne oppskriften er litt langt unna norske juletradisjoner, så den får jeg gå gjennom en gang på nyåret.
• Mange oppskrifter bruker en tallerken som er snudd opp ned for å drenere vekk vann og fett.
• Så godt som alle oppskriftene bruker damp i begynnelsen av oppskriften. Man har ribba på et dypt stekebrett med folie over og en desiliter eller to med vann i brettet. Mange oppskriften damper ribba med svoren ned og fortsetter steketiden
• Samtlige oppskrifter jeg har kommet over bruker rikelig med salt og en generøs porsjon pepper.
• De alle fleste oppskriftene har lavere temperatur på slutten av stekeperioden enn på begynnelsen.
• De alle fleste oppskrifter avslutter med høy varme, evt. bruk av grillelement, i ca. 5 minutter.

Jeg har dessverre ikke hatt tid til å begynne å lese på bokskatten Modernist Cuisine som nylig ble hentet på mitt lokale postkontor. Jeg blar litt i den på kveldene, men jeg har ikke mulighet til å begynne å lese ordentlig i den før i romjulen.

Jeg har imidlertid sneket meg til å lese oppskriften på karamllisert gulrotsuppe og jeg har laget min egen variant som jeg vil dele med dere her. Modernist Cuisine bruker mye forskjellig utstyr og til tider ingredienser man aldri har hørt om, men utover trykkoker er det ikke noe man trenger som ikke finnes på de fleste kjøkken til å lage denne fantastiske suppa. Oppskriften er også gjengitt i Food & Wine og den kan du lese her.

De fleste mennesker vil svare nei med et litt overbærende blikk hvis du spør dem om de driver med matkjemi hjemme. Natron er et eksempel på et kjemisk stoff som har blitt så vanlig i bruk at man ikke lenger tenker på at det må til både en og to personer med hvit frakk for å fremstille det. Natron brukes i denne suppa for å øke PH-verdien til gulrøttene og dermed fremskynde de såkalte Maillard-reaksjonene i gulrøttene, eller karamellisering om du vil.

Denne suppa smaker garantert kjempegodt uten bruk av trykkoker, men karamelliseringen man oppnår ved bruk av en trykkoker gir en sødme og dypde i smaken som man rett og slett ikke kan oppnå på annet vis. Hvis du sitter å lurer på hva du skal ønske deg til jul er det ihvertfall ingenting å lure på.

Oppskriften begynner med at man blander smeltet smør, gulrøtter, salt og natron sammen og setter på lokket på trykkokeren. Deretter skrur man på full varme og lar det bygge seg opp fullt trykk. Jeg var litt bekymret da jeg skulle prøve dette fordi det tilsynelatende var mye mindre væske i enn det jeg pleier å ha for å bygge opp trykk. Redselen for at smøret skulle selvantenne var også til stede.

Med brannteppe liggende på kjøkkenbenken sammen med vernebriller gikk jeg dermed til verket og opplevde at dette var like trygt som alle de andre gangene jeg har brukt trykkoker. Kombinasjonen høy varme, trykk og natron gjør at gulrøttene gir fra seg stor sett all saften sin i et forrykende tempo og når man åpner lokket ligger det noen litt mørkebrune gulrotbiter i gryta svømmende i sin egen saft/juice.

Oppskriften jeg har her er ikke originaloppskriften av denne enkle grunn av at jeg ikke hadde gulrotjuice i kjøleskapet da jeg fikk lyst til å lage denne suppa. Jeg hadde derimot en annen klassisk smakskombinasjon til gulrot og det var appelsinjuice. Gulrot og appelsin smaker fantastisk godt sammen, men neste gang skal jeg selvsagt prøve med gulrotjuice bare for å se hva som smaker best. Oppskriften er til fire personer.

Ingredienser:
125 g smør
500 g gulrøtter, skrelt og skåret i staver
1/2 ts salt
1/2 ts natron
4 dl appelsinjuice
10 g ferskrevet ingefær
1/2 ts karve, finhakket

Fremgangsmåte med trykkoker:

• Smelt smør på middels sterk varme, ha oppi gulrøtter, salt og natron og rør godt rundt slik at det blander seg.
• Ta på lokket og skru på sterk varme. Skru ned varme når du ha oppnådd fullt trykk og la det koke i 15 min.
• Ta vekk trykkokeren og skru av platen. Sett gryta i vasken og sett på springen med rennende kaldt vann over lokket for å redusere trykket.
• Når trykket har forsvunnet tar du av lokket og tilsetter de øvrige ingrediensene. Kok opp og la blandingen småkoke i ca. 5 minutter på middels sterk varme.
• Purér blandingen med en stavmikser og hell over i suppeskåler.

Foto: Tine

Gjennom utallige førstesideoppslag i landets aviser blir vi fortalt at det er krise i landet vårt. Det er riktignok bare en smørkrise det dreier seg om, men krise endog.

Det rapporteres som svartebørssalg, smugling fra Russland og senking av tollgrenser mot det europeiske markedet. Jeg har forståelse for at det kan virke ekstra dramatisk for dem som har sine julebaksttradisjoner dypt forankret i smøret, men sjeldent har et problem hatt en så enkel løsning: lag smøret selv!

Etter mitt syn er den virkelige krisen at det ikke ble utsolgt for rømme og fløte umiddelbart etter vi fikk høre om dette voldsomme smørmangelen. Det vitner om en nasjon som ikke behersker noe av det mest elementære som finnes innen matlaging: nemlig å lage sitt eget smør. De eneste ferdighetene du trenger for å lage smør selv er evne til å skru på bryteren på kjøkkenmaskinen din og å kunne klemme sammen hånden slik at du kan klemme ut vannet/saupen av melka.

De fleste av oss lærte på skolekjøkkenet at vi ikke måtte piske kremfløten slik at det ble til smør, men hvorfor var det da ingen som lærte oss hvordan man faktisk lager smør selv?

Jeg har selv skrevet om hjemmelaget smør, men det er det også mange andre som har den siste tiden. Hvis du er i beit for smør til julebakseten oppfordrer jeg deg derfor til å lage smør selv fremfor å kaste seg i bilen i desperat søken på et av det produktene i norske dagligvare som faktisk er aller letteste å lage selv…

I dag er det på dagen 5 år siden jeg startet med matblogging og det som begynte som erstatning for å sende e-post med oppskrifter til venner har  blitt en kjær hobby og lidenskap.

Det digitale landskapet så ganske mye anderledes ut i 2006 enn det det gjør i dag. Selv om Facebook ble lansert i 2004 hadde det enda ikke blitt noe særlig utbredt i Norge – jeg tror bare det var noen tusen brukere på det tidspunktet. Twitter var heller ikke kommet til Norge og den kuleste mobiltelefonen på markedet det året var en SonyEriccson K800i. Jeg hadde selv denne telefonen og det første året med blogging ble alle bildene tatt med denne telefonen siden den hadde en integrert funksjon som gjorde at man kunne legge bildene man tok rett ut på en blogg.

I 2006 fantes det så godt som ingen norske matblogger og jeg kan godt huske den første matbloggen jeg leste på norsk. Det var Trines Mektige Matblogg en gang i 2007 og jeg ble fort en fast leser av bloggen hennes i tillegg til de mange andre fantastiske norske matbloggene som har kommet til etterhvert.

Jeg kommer fra et hjem med mye matglede og den matgleden har fulgt meg siden jeg var liten og helt opp i voksen alder. Nå har jeg selv barn og det er viktig for meg å føre denne matgleden videre.

Mine andre store lidenskaper er lesing, skriving og teknologi så da føles det veldig naturlig for meg å blogge om mat. Gleden ved å dele sin matglede med andre på denne måten matches kun av gleden jeg får ved å lage og spise min egen mat. Jeg setter stro pris på den dialogen jeg har med mine lesere både på bloggen, Facebook og Twitter.

Når det gjelder antall lesere og oppmerksomhet i media for hobbykokken.no finnes på det på en måte to tidsregninger: før og etter oktober 2009. Det var første gang gang bloggen ble nevnt i media og etter det har det egentlig gått slag i slag. Jeg ble intervjuet av journalist Hanne Stensvold i matbladet Maison Mat & Vin i spalten “Nytt på nett” og den måneden hadde jeg flere sidevisninger enn jeg hadde hatt de tre foregående årene tilsammen. Hanne har siden den gang forresten fått sin egen matblogg som heter Matmisjonen og er etter min mening en av Norges aller beste matblogger.

I 2011 har jeg blitt nevnt i Lesernes VG fem ganger og det er selvsagt veldig hyggelig å kunne nå ut til enda flere på denne måten. I sommer skjedde det som kanskje var årets høydepunkt og det var å se navnet sitt på trykk i Aftenposten når jeg sammen med fire andre dyktige matbloggere var vikar for Yngve Ekern i Aftenposten. Det ble en artikkel om mat på tur og selv om en matblogg egentlig hører hjemme på internett så var det veldig gøy å se artikkelen sin på trykk i papirutgaven av Aftenposten.

2011 er også året da Matbloggsentralen.com ble startet av de to meget dyktige bloggerne Ina Shelby og Ina Johnsen som har henholdsvis kjøkkentjeneste.no og matpaabordet.com. Dette er som navnet sier en side som prøver å samle alle matbloggene i Norge på et sted og 2x Ina har gjort en fantastisk jobb så langt. Jeg er et stolt medlem av Matbloggsentralen og oppfordrer alle matinteresserte til å ta turen innom.

I begynnelsen av oktober begynte et nytt eventyr og det var at jeg sammen med 6 andre bloggere ble spurt om å være med å fronte Matprat sin nye satsing matbloggerne.no. Det har åpnet dørene for mange nye lesere og muligheter og jeg er spent på å se hva dette samarbeidet bringer i 2012.

Det er fort gjort å blir navlebeskuende nå man oppsumerer året på denne måten så jeg skal avslutte her ved å si følgende: Tusen takk til dere alle sammen som leser denne bloggen. Matglede er en at livets største gleder og det er en berikelse for meg å dele min matglede med deg som leser bloggen min. Jeg lærer veldig mye av å holde på med dette og ser frem til å se hva fremtiden bringer.

Skål!