Ostedipp er et produkt som jeg aldri har smakt i ferdig-variant – det er jeg egentlig veldig glad for. Sammenlikningsgrunnlaget mitt er derfor ganske dårlig, men jeg tror har funnet er variant som burde smake bedre en selv de “beste” ferdigsausene på boks. Jeg skriver “best” i anførselsregn fordi ordene god og ostedipp er to ord som man sjeldent hører i samme setning.
Du trenger følgende ingredienser:

2 ss olivenolje
1 middels stor løk, finhakket
2 stk tomat, finhakket
1/4 ts salt
1/4 pepper
1/4 ts cayenne-pepper
4 dl ost (f. eks. Comté, Norvegia eller Jarlsberg)

Fremgangsmåte:
Stek løken på middels sterk varme i ca. 5 minutter i en mellomstor gryte. Deretter tar du oppi tomatene og lar det koke med i ytterligere fem minutter. Ta oppi de øvrige ingrediensene og rør rundt til alt osten er smeltet.

Nå er det på tide å rydde ut fondue-gryta for lageret, for har kan du ha ostedippen oppi fondue-gryta. Hvis du ikke har fondue-gryte anbefaler jeg at du serveres dippen rett fra gryta.

Nå er det bare å finne frem chipsen!

Håper det smaker ,-)

Jeg er utrolig glad i terter og derfor prøver jeg meg gjennom mange forskjellige varianter i løpet av et år. Pekan-terte er en av min absloutte favoritter og her kommer min favoritt-oppskrift. I motsetning til mange matportaler for tiden så skal jeg ikke proklamere at den er verdens beste, men den er i hvertfall den beste jeg har smakt så langt..

Tertedeig
250 g hvetemel
100 g smør i terninger, litt myknet
100 g melis
1 liten klype salt
2 egg

Bland alle ingrediensene, bortsett fra eggene, i en kjøkkenmaskin og tilsett eggene når de andre ingrediensene er godt blandet. Hele operasjonen tar ca. 1-2 minutt.

Ta ut deigen på kjøkkenbenken og bland den sammen  til en ball og pakk den inn i plastfilm/clingfilm. La det stå i kjøleskap i minst to timer, men gjerne over natten.

Så kjevler du ut deigen til den er passe tykk (2-3 mm) og legger den forsiktig oppi en terteform. Dytt deigen godt ned i bunnen og langs sidene av formen med tommelen og pekefingeren..

Deretter ruller du en kjevle kantene slik at tertekanten blir helt rett og ser nydelig ut. Amatørene bruker som regel en kniv til å gjøre dette, men ikke du: Nå holder du på å bli en proff terte-baker og da gjør du selvsagt som proffene ;-)

Sett den så i kjøleskapet i minst 2 timer, eventuelt i fryseren. Tertebunner kan kan med fordel lage god tid i forveien, så så lenge du pakker dem i plastfilm før de går i frysen så kan du enkelt og greit lage dem en uke før du trenger dem.

Prikk tertebunnen på jervnt over på bunnen med en gaffel. Kle bunnen med bakepapir, og fyll den med tørkete bønner eller erter. Forstek bunnen ved 200 grader i ca. 20 minutter.

Fjern ertene/bønnene og papiret og sett terte-bunnen tilbake i ovnen i 10-15 minutter til, avhengig av hvor tykk deigen er.

Takk ut formen når kantene begynner å bli jevnt brune og smør hele tertebunnen med (2 stk) sammenpiskede eggeplommer. Dette er for at bunnen ikke skal bli myk og bløt når du heller i fyllet.

Fyll
3 egg
350 g lys sirup
200 g brunt sukker
50 g smeltet smør
1 ts salt
250 g pekannøtter

Forvarm stekeovnen til 175 grader.

Mens du smelter smøret, blander du alle ingrediensene sammen og smøret tilsettes. Fyll blandingen i terteskallet og sett terten i ovnen. Stek terten i ovnen i ca. 20-25 minutter.

Lykke til!

I det som holder på å bli en egen nisje skal jeg nok en gang ta for meg noe som i utgangspunktet er ganske enkelt, men som mange allikvel kvier seg for å gjøre: smelte sjokolade. Det er jo egentlig ikke så vanskelig, men det er uansett lett å gjøre feil hvis man ikke passer på det grunnleggende.

Det er tre grunnleggende ting som er viktig å ta hensyn til når man skal smelte sjokolade:

1. Du må bruke rent utstyr.
2. Du må ikke bruke sterk varme. Ved for sterk varme blir det vanskeligere å kontrollere smeltingen og sjokoladen har lett for å skå seg og bli kornete.
3. Sjokoladen må ikke komme i kontakt med vann. Hvis den kommer i kontakt med vann, til og med bare noen dråper, vil den slå seg og bli kornete. Den blir da ubrukelig til å f. eks. trekke konfekt med.

Det finnes mange forskjellige måter å smelte sjokolade på og jeg skal her ta for meg den vanligste, den enkleste og ikke minst: den meste nerdete.

Den vanligste
Den vanligste metoden for smelting av sjokolade er nok å bruke vannbad. Man tar da ønsket mengde sjokolade i en bolle og setter den over en gryte som bare er fylt noen centimeter med vann. Man lar da vannet koke opp og la det småkoke med bollen med sjokolade oppå. Det beste er da å bruke en konisk bolle som er så stor i omkrets at den ikke faller ned i gryten slik at bunnen av bollen kommer i direkte kontakt med det kokende vannet – da blir nemlig varmen for høy. For at sjokoladen ikke skal slå seg og bli klumpete, er det viktig å bruke indirekte varme fra dampen og smøre seg med litt tålmodighet.

Ved all sjokoladesmelting er det viktig at du kutter sjokoladebitene i ca. like store biter slik at de smelter jevnt. I motsetning til smelting av sukker til karamell, er det ved sjokoladesmelting helt i orden at du rører hele tiden mens det smelter. Sjokoladen er ferdig smeltet når den er jevn og klumpfri.

Husk at sjokoladen ikke må komme i kontakt med vann for å unngå at den slår seg og blir kornete. Hvis uhellet er ute er det faktisk ikke helt umulig å redde sjokoladen, men du må nok belage det på litt merarbeid og du kan ikke bruke sjokoladen helt som du opprinnelig hadde tenkt.

En av grunnleggerne av den såkalte molekylære gastronomien, Hervé This, beskriver i sin bok “Ktichen Mysteries: Revealing the Science of Food” en måte å lage sjokolademousse med bare vann og sjokolade. Jeg har gjort det mange ganger, men har aldri skrevet om det her på bloggen. Det har derimot min meget dyktige matblogg-kollega Liz Mortensen, som har bloggen halvtomtglass.blogspot.com. Jeg anbefaler deg å lese hennes måte å lage sjokolademousse etter Hervé This-metoden her.

Den enkleste
Den enkleste metoden for å smelte sjokolade er nok å bruke mikrobølgeovn. Som den slow food-entusiasten jeg er, så betrakter jeg selvsagt mikrobølgeovn som djevelens verk og som et symbol på alt som er galt her i verden. Følgelig har vi ikke mikrobølgeovn her hjemme, men jeg har faktisk prøvd å smelte sjokolade i mikrobølgeovn hjemme hos noen venner av oss.

Ta den ønskede mengde sjokolade i en liten ildfast bolle som tåler mikrobølgeovn og ta den i mikrobølgeovnen på full effekt i ca. 1 min. Det er vanskelig å beregne den riktige tiden helt nøyaktig fordi den avhenger av mange variabler. Man må ta hensyn til mengden sjokolade, kakaomasseinnhold og om man har delt sjokolade i like store biter.

Derfor er det best å ta ut sjokoladen etter at det har gått ca. 1 minutt for å vurdere hvor langt smeltingen har kommet. Rør litt rundt i sjokoladen og sett den inn i mikroen igjen på full effekt i ca. et halvt minutt av gangen til du ser at sjokoladen virkelig begynner å smelte. Du må imidlertid stoppe før all sjokoladen har smeltet, for da har den nemlig blitt for varm og vil slå seg og bli kornete. Du må derfor stoppe når du ser at det er litt sjokolade som ikke er smeltet og røre rundt i sjokoladen til alt er smeltet sammen.

Den nerdete
Jeg leser mye om sous vide for tiden og ikke minst om temperatur-regulering. Den utvilsomt mest nerdete måten å smelte sjokolade på er å vakuum-pakke den og ha den i et temperaturregulert vannbad. Siden smeltepunktet for sjokolade er rett over 30 grader kan man f. eks. legge den i et et vannbad som holder ca. 40 grader til all sjokoladen har smeltet – det tar ca. 25-30 minutt.

Nå er det selvsagt de færreste som har temperaturregulerte vannbad hjemme, men jeg tenkte jeg skulle nevne det når jeg først var i gang. Jeg vet det er mange matnerder som leser denne bloggen, så da kan jeg liksom ikke skuffe dem. Neida, jeg tenker ikke på noen spesielle personer her, Einar. ;-)

Lykke til med sjokoladesmeltingen!

Man kan liksom ikke ta marengs helt seriøst. Det er i utgangspunktet bare to ingredienser som blandes sammen for å tørke litt i ovnen, men allikevel kan det gå galt – veldig galt….

Og jeg tror at grunnen til at det så ofte går galt ligger i at de fleste tar for lett på oppgaven. Det slurves med renhold, temperatur og ingredienser. Siden det i utgangspunktet skal være så enkelt, så tror jeg underbevisstheten vår forteller oss at dette ikke kan gå galt – men det gjør det jo altså rett som det er.

Det er derfor jeg føler at tiden er moden for en ordentlig og grundig gjennomgang av marengs: hva er det, hvor kommer det fra, hvilke typer finnes det og hva skal til for å lykkes. I min jakt på marengsperfeksjon har jeg alliert meg med boken til Bo Friberg: The Professional Pastry Chef. Han har viet hele 8 sider i boka bare til marengs, så dette temaet er ikke noe man tar lett på i konditor-verdenen.

Marengs kan ganske enkelt defineres som en blanding av piskede eggehviter og sukker. Selv om navnet er fransk, så er selve opprinnelsen til marengs dårlig dokumentert. Historien kan imidlertid fortelle oss at navnet mest sannsynlig kommer fra enten den sveitsiske byen Meringen eller den tyske byen Mehrinnyghen. Man vet uansett at marengs har eksistert siden begynnelsen av 1600-tallet.

Marengs er lagd av eggehviter og sukker som piskes sammen for å samle opp nok luft til å danne enten myke eller harde topper i skummet, avhengig av hvor lenge man pisker. I Bo Friberg sine bøker opererer han med volum på eggehvitene fremfor å telle antall eller måle vekt i gram. Min norske konditor-helt, Sverre Sætre, bruker konsekvent kombinasjonen antall/gram når han angir mengde eggehviter. Selv foretrekker jeg å gjøre som Sætre og siden vi vet at en gjennomsnittlig stort egg veier 60 g (hvor 20 g er plommer og 40 g er hvite) kan vi da si at 4 eggehviter blir 160 g. Det er også mer praktisk på denne måten, siden vi allerede måler sukkeret i gram. Hvis du ønsker å konvertere noen av dine gamle oppskrifter til dette systemet kan jeg i samme slengen si at 1 dl sukker veier 70 gram.

Det finnes i utgangspunktet tre typer marengs og disse er fransk, italiensk og sveitsisk. Den typen som de aller fleste av oss forbinder med marengs, altså typen hvor man stivpisker eggehviter og sukker og tørker dem i ovnen etterpå, heter fransk marengs. Det virker kanskje utrolig at det finnes andre typer også, men det gjør det altså. Siden ingrediensene i det store og hele er de samme er det altså metoden fremfor ingrediensene som varier blant de forskjellige typene.

Fransk marengs
Vi begynner altså med den mest vanlige varianten, som naturligvis også er den enkleste å tilberede. Her er noen enkle tips for å lykkes med fransk marengs:

• Selv om det ikke er helt avgjørende, bør eggehvitene være romtempererte.
• Sørg for at eggehvitene ikke er så gamle at de har blitt forringet i kvalitet. Eggehviter blir tynnere og mer gjennomsiktige etterhvert som proteinene i eggehvitene begynner å løses opp.
• Sørg for at det ikke er noe eggeplomme sammen med eggehvitene. Bollen og vispen du bruker må være helt rene og fettfrie.
• Pass på at det ikke er mel o. l. i sukkeret.

Når jeg skiller eggeplommene og eggehvitene, tar jeg alltid vare på eggeplommene og lager som regel vaniljesaus, vaniljekrem eller is i samme slengen som jeg lager marengs.

Her er oppskrfit på fransk marengs:
Ovnen forvarmes til 100 grader.

6 stk (240 g) eggehvite
450 g sukker

Skill eggene og sørg for at det ikke kommer noe eggeplomme sammen med eggehvitene. Pisk eggehvitene uten å tilsette sukker til du får et hvitt og halvstivt skum. Deretter tilsetter du halvparten av sukkeret og fortsetter å piske til blandingen blir enda litt stivere. Deretter tilsetter du resten av sukkeret en spiseskje av gangen til du har brukt opp sukkeret.

For å få ekstra fine marengs pleier jeg å heller marengs-blandingen over i en sprøytepose og lager marengs slik jeg har lagd dem på bildet over. Du kan selvsagt lage en litt mer rustikk variant og bruke to spiseskjeer, men det ser du selv.

Når det gjelder temperatur og steketider finnes det også her enormt mange forskjellige varianter. Fremfor å bruke Friberg eller Sætre sine steketider, velger jeg heller å presentere den metoden som jeg synes synes fungerer aller best: nemlig min egen! ;-)

Stek marengsen i en forvarmet ovn på 100 grader i 1 time. Jeg pleier å gjøre dette om kvelden slik at det neste jeg skal gjøre blir enda mer enkelt. For å få dem gode og tørre på utsiden og myke inne har jeg kommet frem til at dette oppnås best med å skru av ovnen uten og åpne ovnsdøren og deretter la marengsen “overnatte” i ovnen frem til neste dag. Marengs holder seg veldig godt i en lufttett beholder, så hvis du skal ha gjester kan du gjerne lage dem noen dager i forveien.

Italiensk marengs
Italiensk marengs er det adskillig mer plunder med å lage, men når man først har prøvd det og får teken på det, så er det noen du kommer til å gjøre ofte. Italiensk marengs spises i motsetning til sin fransk søster sjeldent eller aldri alene, men inngår derimot som en ingrediens i fantastiske desserter som Baked Alaska og finere mousser, som f. eks. dem Pascals Konditori i Oslo lager.

I tillegg til sukker og eggehviter som er ingrediensene i fransk marengs, tilsetter man har vann. Nøkkelen til all marengs er nemlig varmebehandlingen og der man  i den franske varianten bruker en varm ovn, bruker man til italiensk marengs en kokende varm sukkerlake. Først pisker man eggehvitene halvstive sammen med litt sukker, for deretter å helle oppi sukkerlake.

I motsetning til fransk marengs, hvor man egentlig bare trenger en bolle og en visp, er italiensk marengs litt mer utstyrskrevende. Her trenger man nemlig en gryte, et digitalt termometer, en kjøkkenvekt og en kjøkkenmaskin med visp. I motsetning til å f. eks. lage en gryterett hvor mange kan slumpe og smake seg til ting, så er konditorkunsten en presisjonsidrett hvor selv små avvik kan påvirke resultatet.

Oppskrift:
160 g eggehvite (4 stk)
200 g sukker + 40 g sukker
1 dl vann

Fremgangsmåte:
Bland 200 g sukker og 1 dl i en liten gryte og kok opp. Kokepunktet til vann er som kjent 100 grader, men når man har sukker i vannet kan man komme opp i enda høyere temperaturer. Ha et digitalt termometer oppi gryta og begynn å følge med når temperaturen når 100 grader. Sukkerlaken skal opp til 120 grader, så du har enda tid til å gjøre noe annet i mellomtiden.

For i mellomtiden skal du nemlig piske sammen eggehvitene med 40 g sukker til du får en halvstiv masse. Når sukkerlaken har nådd 120 grader tar du gryta av platen og heller sukkerlaken oppi marengsen i en tynn stråle over marengsen. Det er viktig at du ikke heller alt oppi på en gang og at du heller sukkerlaken så langt du kan ut mot kanten av bollen slik at den ikke henger seg for mye fast i vispen.

Når alt sukkerlaken er helt over i bollen med marengs er blandingen (selvsagt) veldig varm. Fortsett å piske sammen blandingen på lav hastighet i ca. 15 minutter til den blir romtemperert. Hvis du skal tilsette noe smak eller farge kan du gjøre det helt mot slutten.

Min favoritt-dessert hvor jeg bruker italiensk marengs er frukt-mousser og jeg har en forkjærlighet til bringebærmousse. Jeg har beskrevet bringebærmousse tidligere her på bloggen, men for ordens skyld gjør jeg det igjen.

Bringebærmousse

Denne oppskriften er opprinnelig hentet fra Sverre Sætres bok “Sans for det søte”, men jeg har gjort noen små endringer. Bringebærmousse består av italiensk marengs, stivpisket fløte, vaniljestang, gelatin og bringebærpuré.

Ingredienser:
240 g italiensk marengs (se egen oppskrift)
5 gelatinplater
500 g bringebær, gjerne fryste
1 vaniljestang, deles på langs og skrap ut frøene
2,5 dl kremfløte

Italiensk marengs:
160 g eggehvite (4 stk)
40 g – 200 g sukker
1 dl vann

Pisk eggehvite og 40 g sukker halvstivt på halv hastighet i kjøkkenmaskin eller med håndmikser. Bland resten av sukkeret med vannet i en kjele og la det fosskoke i 4-5 minutter uten omrøring til det blir en sirup. Danner det seg skum langs kanten på kjelen, tas dette av med en skje. Har du et sukkertermometer eller elektrisk termometer, skal det vise 120 grader.

Hell den kokende sirupen i en tynn stråle oppi de halvpiskede eggehvitene mens maskinen går på halv hastighet. Det er viktig at sukkerlaken treffer rett ned i marengsen og ikke på vispen. Treffer sukkerlaken vispen, kastes sukkerlaken ut i kanten på bollen. Pisk så marengsen på full hastighet til den er romtemperert – det tar ca. 15 minutter. Sett i kjøleskapet.

Fremgangsmåte for bringebærmousse:

1. Bløtlegg gelatinplatene i kaldt vann i 5-10 minutter.
2. Lag bringebærpuré: Mos bringebær gjennom en finmasket sil. Varm halvparten av bringebærpuréen i en kjele. Ta kjelen av platen.
3. Klem vannet ut av gelatinen og smelt den i den varme puréen. Bland godt. Tilsett resten av pureen og rør det godt sammen. Ha pureen i en bolle og la den stå i romtemperatur til den blir romtemperert . Det tar ca. 15-20 minutter.
4. Når pureen er kald, piskes den inn i den kalde marengsen med en visp.
5. Ha vaniljefrø i kremfløten og pisk kremfløten til krem. Bland kremen inn i bringebær-marengs blandingen i to omganger med en slikkepott.
6. Helles over i glass minst to timer før servering.
   Desserten kan lages inntil 2 dager i forveien, men da må du huske å ha plast over den.

Jeg startet dagen med en herlig smoothie bestående av blåbær, bringebær, appelsin- og eplejuice til frokost. At frukt og bær og sunne matvarer generelt er uforholdsmessig dyrt i forhold til usunne matvarer er vel egentlig ikke en spesielt kontroversiell uttalelese, men allikevel virker det som om politikerne helt er klare til å ta tak i det.
Hele den vestlige verden, og nå faktisk også Kina, opplever at befolkningen blir stadig tyngre og tyngre. Ironien i Norge er at selv om vi blir tyngre og tyngre, så tjener vi mer en noen gang, slik at vi har råd til å kjøpe god og sunn mat. Mat har heller aldri vært billigere enn det den er nå i forhold til hvor stor del av inntekten vår vi bruker på mat. I 1950 brukte vi halvparten av inntekten vår på mat, nå 60 år etter har det tallet krøpet til rett under 10 prosent.

Den aller viktigste grunnen til at folk velger ferdigmat og halvfabrikata her i landet handler etter min mening hverken om pris på maten eller om at det tar så lang til å lage mat. Som jeg har vist i et eksempel tidligere, da med chili con carne og grandiosa, behøver det overhodet ikke å ta lenger tid å lage skikkelig god mat fra bunnen av i forhold til f. eks. frossenpizza. Grunnen er rett og slett at vi er inne i en ond sirkel hvor vi blir dårligere og dårligere til å lage mat.

Parallelt med at vi (gudskjelov) har blitt mer likestilte har ferdigmat og halvfabrikata tatt over istedenfor at man deler matlagingen likt mellom seg. Skolekjøkken blir stadig nedprioritert når skolene må svinge budsjett-øksa og dette ser åpenbart politikerne alvoret i.

Det å kunne lage mat dreier seg ikke bare om å kunne lage kjøttkaker i brunsaus eller å kunne lage en god pizza på lørdagskvelden. Kunnskap om mat og ferdigheter på kjøkkenet er vårt viktigste våpen for å bekjempe livsstilsykdommer. Hvis vi vet mer om hva vi spiser og hvordan våre valg påvirker kroppen vår er jeg helt overbevist om at dette vil påvirke kostholdet vårt både på kort og på lang sikt.

Jeg har selvsagt lagt merke til Kiwi sin kampanje for å kutte ut matmoms på frukt og grønnsaker. Det støtter jeg selvsagt, selv om jeg nok er litt skeptisk til Kiwis påståtte altruistiske motiver. Kiwi gjør selvsagt dette for å øke salget sitt og det gjør de i et varesegment som har lav dekningsgrad og som er notorisk kjent for å være en varegruppe hvor svinnet er høyt. Ved å øke salget av grønnsaker og frukt kan de øke fortjenesten i en av de varegruppene de taper mest penger på.

Men, hvis jeg skal slutte å være så kynisk og komme tilbake til den opprinnelige grunnen til å jeg begynte å skrive dette innlegget: Selv om sunn mat burde bli billigere så nytter det ikke å sitte på hendene og vente på at det skal skje. Den beste måten å påvirke politikere og ikke minst de store butikk-kjedene er gjennom vår egen forbrukeradferd. Vi må begynne å kjøpe mer frukt og grønt og ikke minst må vi ta inn over oss at vi er et av de landene i Europa med lavest forbruk av økologisk mat. Hvis vi ikke begynner å kjøpe denne maten snart så kommer det aldri til å bli økonomi i det for bøndene som produserer den økologiske maten.

Mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg sippet på dagens andre smoothie som nå nesten er drukket opp. Jeg anbefaler deg å lage en smoothie selv og drikke den mens du setter deg ned å tenker på hvordan du og familien kan bli enda flinkere til å bruke frukt og grønnsaker. Del gjerne disse tankene med meg og de andre som leser denne bloggen i kommentar-feltet under.

God helg!

Hvis du har lest bloggen min før så vet du at jeg er imot bruk av smaksforsterkere og prøver å holde inntaket av konserveringsmidler og fargestoffer på et minimum. Dette oppnås hovedsakelig ved at vi lager det meste av maten vi spiser fra bunnen av. Denne gangen har jeg lagd deilig blåbærsyltetøy med et krydder som må sies å være min store favoritt: vanilje…

Det er vel litt drøyt å kalle vanilje for smaksforsterker i tradisjonell forstand, men jeg synes virkelig at den komplementerer blåbærene på en aldeles fortreffelig måte. Her er oppskriften:

Ingredienser:
1 kg blåbær
2 stk vaniljestenger
600 g sukker (ca. 8,5 dl)
1/2 pk Certo (det som før ville ha vært en halv flaske)

Fremgangsmåte:
Del vaniljestengene i to og skrap ut frøene. Ha frøene og vaniljestengene oppi en gryte sammen med blåbærene og sukkeret. Varm opp på middels sterk varme og la koke i ca. 1 min før du tar det av platen og rører inn Certo. Ta ut vaniljestengene og hell over på rene glass som har stått i ovnen på 100 grader i ca. 15 min. for å øke holdbarheten på syltetøyet. Sett syltetøyglassene på hodet på jkøkkenbenken og la dem avkjøles til romtemperatur før de settes i kjøleskapet.

Med god hygiene og rene og sterile glass er holdsbarheten på dette syltetøyet ca. to uker i kjøleskap.

Enjoy!

Jeg har tidligere skrevet en artikkel om fransk løksuppe som jeg gir ut igjen. Oppskriften er lik, med et lite unntak. Jeg leser for tiden boka “The Flavor Bible” og under løk står timiam nevnt som en smak som står godt til løk. Dette er selvsagt testet ut og resulatet ble spist til lunsj i dag…

Det finnes mye mat som er tidkrevende men som ikke er arbeidskrevende, og det er en veldig viktig forskjell. De fleste oppskrifter på fransk løksuppe sier at man skal brune løkene i middels til sterk varme i ca. 10-15 minutter, og så ta oppi vann eller kraft. Det er imidlertid en stor forskjell på å brune løkene på høy varme på kort tid og å brune løken ved å la den karamellisere på lav varme over lang tid.

Det fleste som lager og liker fransk løksuppe er vant med den litt brente smaken fra løkene, men den du får ved å karamellisere løkene på lav varme i 1,5 til 2 timer er en mye dypere og mer kompleks smak. “Rekorden” min er å steke løkene i 7 timer, men da må man tilføre olje med jevne mellomrom for å forhindre at de tørker.

Å stå å røre i en gryte i to timer eller mer er det vel de færreste som orker eller har tid til, men det kreves heller ikke. Kutt løkene, ha dem på svak varme i en gryte og bare la dem stå å godgjøre deg. I mellomtiden bretter du opp armene, rydder på kjøkkenet, sorterer frimerkesamlingen og stikker bortom gryte med ca. 15  minutters mellom for å røre litt – det har du tid til :-)

Ingredienser til fransk løksuppe:

5 store løk i skiver
2 ss olivenolje
1½ l grønnsak eller kjøttkraft, eventuelt buljong (jeg bruker økologisk)
salt og pepper
1 ts timian

4 loffskiver
50 g revet ost, Jarlsberg

Fremgangsmåte:
Skrell og kutt løkene i biter. Stek dem som beskrevet over på lav varme i ca. 2 timer, røre med jevne mellomrom.

Spe med kraften. La suppen koke 8-10 minutter. Smak til med salt og pepper.

Hell suppen over i ildfaste porsjonsskåler. Legg et stykke med ristet loff i hver suppeskål og dryss så over reven ost på toppen.

Skålene settes inn i ovn ved 250 °C. Beregn ca. 10 minutter.

Altså: To (eller mer) timers tilberedning – men bare 10 minutter arbeid :-)

Enjoy!

Følg meg gjerne på twitter: @hobbykokken

Man trenger ikke finne opp kruttet hver gang man skriver et innlegg på en matblogg og det er det virkelig ingen som kan anklage meg for etter å ha lest dette. I dagens middag (hamburger) hadde vi små, pannestekte norske nypoteter. I den grad det var noe spesielt med dem, utover at de smakte helt utrolig godt, var det at de var stekt i panne på svak varme i litt over en time.

En kamerat av meg som er kokk, tipset meg for mange år siden om å ha litt hvetemel på potetene når jeg lager båtpoteter i ovnen. Det er et kjempebra tips fordi potetene får en ordentlig fin og sprø overflate. Utover det hadde jeg bare noe spiseskjeer med olje og litt salt og pepper.

Det er et utbredt misforståelse av slow food alltid tar veldig lang tid å lage. Det er jo forsåvidt slow food-bevegelsen sin egen feil i og meg at de ikke akkurat har valgt et navn som gir inntrykk av fart og spenning. Navnet “slow food” er imidlertid ut uttrykk for et alternativ til fast food-bølgen som for alvor gjorde sitt inntog i Europa på begynnelsen av 1980-tallet. Det er imidlertid ikke nødvendigvis et uttrykk for hvor lang tid det tar å lage maten. Det er mye godt mat som bare tar 15 minutt å lage som absolutt må kunne kalles slow food.

Potetene på bildet har blitt stekt på svak varme i litt over en time og kan således ikke akkurat bli kalt særlig raske å lage. Fordelen er imidlertid at man slipper å holde øye med dem og jeg har ikke på noe tidspunkt rørt i panna. Potetene blir nydelig gjennomstekte og mens potetene sto å godgjorde seg kunne jeg lage resten av middagen, rydde opp på kjøkkenet og til og med leke litt vannkrig med datteren vår.

Slow food er ikke bare et uttrykk for mat lagd fra bunnen av og et opprør på fast food-kulturen. Slow food er også en livsstil hvor man tar et steg tilbake fra hverdagens kjas og mas for å sette pris på små og store gleder i livet. Og det er en deilig livsstil – tro meg!

Jeg har et elsk/hat forhold til mousse, på samme måte som jeg har det til så mange andre ting som jeg har brukt mye tid og krefter på å mestre. Jeg elsker mousse fordi jeg klarer å lage noen veldig gode noen og alle som smaker dem setter svært stor pris på dem. Samtidig hater jeg det fordi jeg hele tiden blir spurt om å lage det om og om igjen til det kjedsommelige, og er det en ting jeg ikke liker så er det å lage den samme maten flere ganger. Når jeg endelig klarer å mestre noe liker jeg av avslutte kapitlet og gå videre uten å se meg tilbake…

Denne oppskriften er opprinnelig hentet fra Sverre Sætres bok “Sans for det søte”, men jeg har gjort noen små endringer. Bringebærmousse består av italiensk marengs, stivpisket fløte, vaniljestang, gelatin og bringebærpuré.

Ingredienser:
240 g italiensk marengs (se egen oppskrift)
5 gelatinplater
500 g bringebær, gjerne fryste
1 vaniljestang, deles på langs og skrap ut frøene
2,5 dl kremfløte

Italiensk marengs:
120 g eggehvite (4 stk)
40 g – 200 g sukker
1 dl vann

Pisk eggehvite og 40 g sukker halvstivt på halv hastighet i kjøkkenmaskin eller med håndmikser. Bland resten av sukkeret med vannet i en kjele og la det fosskoke i 4-5 minutter uten omrøring til det blir en sirup. Danner det seg skum langs kanten på kjelen, tas dette av med en skje. Har du et sukkertermometer eller elektrisk termometer, skal det vise 120 grader.

Hell den kokende sirupen i en tynn stråle oppi de halvpiskede eggehvitene mens maskinen går på halv hastighet. Det er viktig at sukkerlaken treffer rett ned i marengsen og ikke på vispen. Treffer sukkerlaken vispen, kastes sukkerlaken ut i kanten på bollen. Pisk så marengsen på full hastighet til den er romtemperert – det tar ca. 15 minutter. Sett i kjøleskapet.

Fremgangsmåte for bringebærmousse:

1. Bløtlegg gelatinplatene i kaldt vann i 5-10 minutter.
2. Lag bringebærpuré: Mos bringebær gjennom en finmasket sil. Varm halvparten av bringebærpuréen i en kjele. Ta kjelen av platen.
3. Klem vannet ut av gelatinen og smelt den i den varme puréen. Bland godt. Tilsett resten av pureen og rør det godt sammen. Ha pureen i en bolle og la den stå i romtemperatur til den blir romtemperert . Det tar ca. 15-20 minutter.
4. Når pureen er kald, piskes den inn i den kalde marengsen med en visp.
5. Ha vaniljefrø i kremfløten og pisk kremfløten til krem. Bland kremen inn i bringebær-marengs blandingen i to omganger med en slikkepott.
6. Helles over i glass minst to timer før servering.
   Desserten kan lages inntil 2 dager i forveien, men da må du huske å ha plast over den.

Enjoy!

Men, det er en ting som sjeldent blir nevnt og som de færreste matbloggere og journalister skriver om, og det er alle fiaskoene og eksperimentene som skulle til for å oppnå resultatene man har blitt fornøyd med. Når man har et matblogg, der selve grunnen til at man har den er å dele sin interesse med andre, er det lett å bli navlebeskuende. Det siste skal stå på egen regning, men jeg merker det er gøyere å skrive om den ene gangen jeg fikk til sjokolade-fondant fremfor den 20 gangenen jeg mislyktes. Jeg skulle gjerne ha vist bilder fra noen av mine katastrofer, men når katastrofene først inntreffer er jeg som regel så opptatt med vasking og rydding at kamera og bilder ikke er noe jeg tenker på…

25 år med matlaging har gitt mange triumfer, men minst like mange fiaskoer. Heldigvis blir avstanden mellom hver fiasko større og større, men det er ikke lenger siden enn påsken 2009 enn at jeg serverte en Beef Wellington som var seig som en skosåle. Her vil jeg dele noen av fiaskoene mine med dere, om ikke annet for å motivere til å fortsette når du står der med hele ansiktet full av frukt og juice når du glemte å ha på lokket i et forsøk på å lage smoothie…

• Desember 1998 hadde jeg nettopp blitt sammen en fantastisk flott jente som jeg skulle prøve å imponere på kjøkknet. Denne jenta var så flott faktisk, at jeg 12 år senere fremdeles er sammen med henne og er stolt over å kunne kalle henne min kjære kone. Jeg hadde tenkte å lage ravioli med kjøttfyll, men selv om jeg aldri hadde lagd min egen pasta før, synes jeg ikke at det virket særlig ambisiøst – der tok jeg feil! Oppskriften inneholdt en voldsom mengde med eggeplommer, men det sto allikevel ikke sto i forhold til mengden mel. Resultatet ble at jeg sto å kjevlet på en knallhard pastadeig i nesten tre timer og middagen ble servert kl. 00.30 istedenfor kl. 20.00. Den kvelden fikk min fremtidige kone vist en eksepsjonell evne til overbærenhet og ikke minst en egen evne til å se humoren i situasjonen som for andre kan fremstå som svært dramatiske…
• I mangel av en mandelkvern julen 2006 fikk jeg for meg at min KitchenAid kjøttkvern kunne gjøre sammen nytten. Jeg prøvde å kverne mandlene med friskt mot med det resultat at mandlene ble sittende fast i kverna og alt oljen i mandlene ble presset ut. Dette resulterte i en steinhard masse som var så godt som umulig å få ut av kverna igjen. Jeg brukte nesten 4 uker på å gjøre kjøttkvernen klar til bruk igjen og de involverte en rekke forskjellige vannbad med kjemikalier som ikke har noenting å gjøre på en kjøkken…
• Jeg har en veldig flink og matinteressert kamerat som vi inviterte hjem til oss i påsken i fjor. Jeg pleier alltid å legge litt ekstra innsats i det når Tormod og Hege er på besøk, så lista var lagt der den skulle være: høyt. Det som skulle bli en perfekt Beef Wellington hadde egnet seg mye bedre som skosåle og var ikke akkurat glansnummeret som jeg hadde håpt at det skulle bli. Skorpen rundt var lagd av brioche-deig og har i ettertid blitt selve symbolet på at hovmod står for fall og at man ikke kan hvile på laurærene når man lager mat. Lammekjøttet jeg brukte var nemlig slett ikke villig til å tilgi at jeg hadde hatt den en hel time for lenge inne i ovnen..
• For seks år siden skulle jeg smelte noe smør til en kake. Mens smøret smeltet oppdaget jeg at jeg hadde altfor få egg til å lage kaken med, så jeg gikk opp til butikken for å kjøpe flere. Den dag i dag er jeg helt overbevist om at jeg husket å ta av gryten fra stekeplaten, men jeg ble uansett møtt av en tykk og svart røyk da jeg kom hjem fra en handletur som varte i maks 15 minutter. Smøret hadde nemlig selvantent og forårsaket en voldsom røykutvikling. Plastikken i kjøkkenvifta smeltet med det resultat at hele vifta falt ned og knuste den keramiske kokeplaten! Smørsmelting har alltid blitt gjort med falkeblikk siden…

Jeg stopper her, men jeg regner med at du tror meg når jeg sier at tabbe-lista er mye lenger enn dette. Jeg skal komme tilbake med flere fiaskoer, men i mellomtiden vil jeg gjerne høre litt om dine katastrofer på kjøkkenet i kommentar-feltet… ;-)