Matpakke til besvær

Det verste uværet har lagt seg nå. De opprørte mødrene med tidsklemma i vrangstrupen har gått rolig tilbake til kjøkkenbenken for å lage posesuppene sine. De sinte feministene kan ta seg et pust i bakken etter en durabelig kraftanstrengelse for å sette en kokebokforfatter ettertrykkelig på plass.

Susanne Kaluza har skrevet en bok som handler om å lage noe så uskyldig som matpakker. Jeg kan avsløre med en gang at det er en kjempefin bok som er spekket med tips og gode ernæringsråd. Det er er bok som har bilder på nesten hver eneste side og du lurer aldri på hva forfatteren mener eller hvordan man skal utføre noe som er beskrevet i boka.

Jeg vil gjerne sitere omslaget på boka slik at du kan få et innblikk i hvor lista er lagt: «I denne boka finner du inspirasjon til kjappe, gode, sunne og morsomme, som er enkle å lage i hverdagen. Hvilke råvarer er de alle beste – i matpakka? Hvordan kan du variere barnas niste eller gjøre maten mer fristende med enkle dekorasjon? I boks. Den lille matpakkeboka er en littvint og inspirerende guide til dagens mest undervurderte måltid.»

Jeg synes boka innfrir ambisjonene sine og vel så det. Jeg må bare legge til at forfatteren kanskje ikke helt har sett omfanget av hva disse nyerhvervede matpakkeferdighetene kan brukes til – vi voksne synes nemlig også det er gøy at noen har «tullet» litt med matpakka.

I enkelte anmeldelser har denne boka fått mye tyn for å fokusere på utseende på matpakka og for å ha lagt sten til byrden for allerede hardt pressede småbarnsforeldre. Hvis man faktisk tar seg tid til å lese boka ser man at den er fylt med gode kostholdsråd og tips om hvordan barna skal spise variert og sunt. Det står aldri noe sted, hverken direkte eller indirekte, at man er dårlige foreldre hvis man ikke får matpakka til å se lekker ut.

Vår lille familie passer perfekt i målgruppen til denne boka. Vi har en datter på seks år som nettopp har begynt på skolen, så dette med matpakker var like nytt for henne som det var for oss som foreldre. Boka kom i hus i forbindelse med skolestart og jeg var kjapt ute med utstikkerne og turneringskniven. De første to ukene lagde jeg matpakker som så ut som de kunne blitt servert på en michelin-restaurant. Det har roet seg litt etterhvert, men det vi sitter igjen med er en veldig variert matpakke som alltid består av et balansert forhold mellom proteiner, karbohydrater og frukt og grønnsaker.

Vi hadde allerede et fullt bokstavsett med utstikkere i hus, så som en liten spinoff-effekt av å ha lest denne boka har vi innført «dagens ord eller navn» i matpakka. Kvelden før skreller og skiver jeg en gulrot som jeg stikker ut et navn eller ord med. Disse blir lagt villkårlig i matpakka og et av dagens intellektuelle høydepunkt er at hun må stave ordet eller navnet hun har med seg. Dette er en fin måte å bruke det hun lærer på skolen og hun har ikke langt igjen før hun har knekt lesekoden.

Som sagt er dette en kjempefin bok som innfrir alle forventningene og vel så det. Man må derfor spørre seg hva som gjør at noe så tilsynelatende uskyldig som en bok om matpakker utløser et skred av kronikker og debatter med høy temperatur?

Når Eyvind Hellstrøm kommer med en kokebok blir han ikke beskyldt for å være snobbete eller for å sette utrealistiske mål for hva vi skal lage til middag. Folk skjønner at han lager gourmet-kokebøker som er ment å inspirere og være en krydder i hverdagen. Ved å lese den type bøker kan man lage noen voldsomt fine middager når man har tid og lyst og ferdighetene man tilegner seg med å lese gourmetkokebøker drysser ofte litt ned på hverdagsmiddagen også.

Det er slik jeg oppfatter Kaluza sin bok også. Jeg bruker nok ikke spesielt mye mer tid på matpakkene enn de fleste andre foreldre, men etter å ha lest «I boks» har jeg blitt veldig fokusert på en sunn, balansert og ikke minst variert matpakke. Jeg tror variasjon er en viktig del av matglede og at vi nå lager like variert matpakker som vi lager middager her i huset tror jeg bare en positivt.

Det er selvsagt dager som matpakka ikke ser fancy ut i det hele tatt. Noen ganger har vi glemt å kjøpe inn frukt og grønnsaker til å ha med og andre dager er favorittpålegget rett og slett ikke i hus. Dette utløser ikke klager eller vonde føleleser, men har rett og slett blitt en del av variasjonen. Det er bare å senke skuldrene med andre ord.

Jeg synes debatten boka har utløst først og fremst har synliggjort hvor dårlig det står til med kunnskapene og ferdighetene om mat her i Norge. Skolekjøkken har blitt nedprioritert i mange år allerede og vi er et av få land i Europa som ikke tilbyr mat på skolen. Ferdigmatindustrien er i stadig vekst og det er helt åpenbart at vi for lengst har fått et klasseskille når det gjelder mat.

Økt kunnskap om mat øker ikke dette klasseskillet – det gjør nemlig det motsatte. Om bøkene handler om matpakker, hverdagsmat eller gourmetmat er egentlig ikke viktig. Den norske skole har sviktet på dette området så lenge at det har begynt å gå utover dagens foreldre sin evne til å lære barna sine riktig kunnskap og ferdigheter om mat. Man kan åpenbart ikke videreformidle noe man ikke kan selv.

Fremfor å klage over at man føler seg presset til å lage fine og sunne matpakker burde man heller gå inn i seg selv og spørre hvorfor det utløser så sterke føleleser at man må bruke litt tid å tenke på hva barnet ditt får med seg av mat til skolen. Etter å ha lest denne boken kommer du garantert til å kunne mer om kosthold for barn enn det du kunne før du leste boka.

Hvis du har tid og overskudd til å lage litt fancy matpakker innimellom er det helt topp, men som du skjønner hvis du faktisk leser boka er din omsorgsevne ikke avhengig av at du husker å forme fiskekaker som hoppende glade delfiner..

Legg inn en kommentar